Den er ikke akkurat max, men den er i alle fall en Pepsi. Da ryktene begynte å komme om en helt ny type brus fra Pepsi-kompaniet, var jeg spent. Bloggere fikk smake den før lanseringen, avisene skrev om den, mystiske reklamebilder vakte oppmerksomhet. En oppmerksomhet større enn noen annen brus noen gang har fått før den kom i butikkhyllene.

Den har noe urbant over seg. Den slanke og enkle flaska minner om VOSS-vannet. Den gjennomsiktige etiketten med hvit skrift er nyskapende for en brus. Fargen er også lysere enn vanlig cola.

Det er ingen vanlig brus som du bare kjøper for å slukke tørsten. Den er noe mer. Den er noe du setter deg ned med og nyter. Den er en del av den nye trenden som har slått innover den vestlige verden.

For denne brusen er laget av helt naturlige råstoffer. Den er ikke tilsatt kunstige fargestoffer eller annet skitt. Den er helt rå, bokstavelig talt. I alle fall er det noe slikt Pepsi skal ha oss til å tro. For jeg må innrømme at jeg er en smule skeptisk til alle slike produkter. Mistenker at melet ikke er så rent som de påstår.

Mens jeg sitter der og smaker og vurderer, slår en tanke innover meg. En tanke jeg ofte blir hjemsøkt av når jeg kjøper litt for mye. Alle disse tingene vi fyller livene våre med. Alle disse gjenstandene vi knytter så sterke følelser til. Hvor kommer alt dette egentlig fra? Og hvor blir det av? Tenk så masse plast vi har rundt oss. Nesten alt vi bruker i hverdagen, er laget av plast. Og plast er laget av olje. Det må være forferdelig mye olje som brukes til å lage all denne plasten. Tenk bare på alle handleposene vi bruker i timen.

Jeg er svært lite miljøvennlig av meg, selv om jeg i over to år har vært et aktivt medlem av Natur og Ungdom og hater oljeindustrien og den materialismen vi omgir oss med. Selv om jeg ikke eier en bil, er det fordi jeg aldri hadde interessen, ikke fordi jeg skulle være miljøvennlig og la være.

Men noen ganger føler jeg en ekstrem håpløshet. Dette er vår verden. Slik er den laget, slik er det bestemt at den skal være. Vi er født her, det er nesten umulig å ikke leve etter materialismens regler. Selv om vi ikke vil, egentlig, må vi finne oss i det. Og kanskje forandres den en dag. For en dag er det ikke mer olje. Ikke mer plast.

Hva skal vi gjøre da?

Tilbake til Pepsi og dens nye baby. Ifølge flaskens minimalistiske og lite informerende tekst, skal innholdet smake naturlig og rått. Den smaker naturlig, det må jeg innrømme. Den smaker cola, men på en helt annen måte enn jeg er vant til. Det er et hint av granbar der. Og en slags bitter ettersmak. Litt som blomster, og det har jeg smakt en god del av. I Pepsi RAW savner jeg det omtalte og i flere land ulovlige søtstoffet Aspartams tilstedeværelse.

Nei, den smaker ikke så godt. Om den er så naturlig som det påstås, så applaus for det. Men ikke etter min smak. Ingen brus kan slå Pepsi Max. Og når det gjelder Pepsi RAW, er jeg tilbøyelig til å påstå at tilogmed Coca Cola er bedre.