For det første: Jeg er sliten. I over en måned, nesten hver dag, har jeg jobbet i minst syv timer. Noen ganger ti. Noen ganger flere. Sommerferie er virkelig ikke ferie for meg. Det er slitsomt å jobbe på en café der 70 mennesker skal ha middag hver dag.
For det andre: Jeg sitter her og tenker. Følger halvveis med på en dokumentar om Josef Mengele. (For en mann.) Søsteren min sitter i den forferdelige onepiecen sin som jeg blir mer og mer lei av å se på. Oljehoreonkelen min drikker vin. Som vanlig.
For det tredje: Jeg sitter fast i boken min. Raymond Lille vet ikke at han er forelsket i Elise Kallestad, og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal si det til ham, uten at det blir pinlig.
For det fjerde: Leser en del om Albert Aabergs miserable voksenliv. Synes boken er litt tom. Men det kommer seg vel.
For det femte: Det er ikke lenge igjen til jeg skal forlate dette stedet. Forlate livet mitt, slik jeg kjenner det. Det er litt skummelt. Men også litt spennende.
For det sjette: Når jeg tenker meg om, er det virkelig lenge siden jeg har smakt pepsi max. Trodde aldri det skulle skje, men avhengigheten min er borte. Nå er det bare en brus jeg har et ekstra godt øye til.
Og sist, jeg trenger deux ex machina.
Det er helt greit å være sliten når man bare jobber og lever i en boble, helt til den plutselig sprekker når man er hjemme etter jobb, og så sitter man der og tenker: wow, jeg kaster bort dagen og nå har jeg bare 8(!!!) dager igjen hjemme i det live jeg liker så godt. Men ting går seg alltid til, og man kan heldigvis slutte å være sliten. Bare pass på at du ikke blir sliten hele livet, det har min mor vært, og nå må hun betale for det i form av sitt liv.
Ellers liker jeg veldig godt hvordan du har et slikt forhold til karakterene dine. Kunne man sees i helga?
Jeg skjønner veldig godt at du er sliten… Jeg er så glad jeg har ferie. Selvom jeg skal en tur innom jobb nå.
Det er i det minste en velfortjent slitenhet, ikke en slik som enkelte folk får etter f.eks. å ha tatt ut av oppvaskmaskinen, og dermed føler at de har gjort sin del av arbeidet. Latskapsslitenhet, med andre ord.
Og jeg er sikker på at du finner ut av de litterære problemene, du har jo tross alt talent for slikt! Gleder meg til den dag man kan lese den komplette sagaen om Raymond Lille.
Jeg hører etter. For nå er jeg endelig hjemme. Tjohei!