Jeg tenker ofte på fremtiden. Det er så spennende å forestille seg hvordan livet vil bli! Spesielt hvis man har så mange planer og ambisjoner som meg.

Men noen ganger er det minst like spennende å tenke på fortiden og hva den har bragt med seg. De viktige hendelsene som formet den du er i dag. Det er da jeg tar frem den store boken min eldre søster laget til konfirmasjonen min (en større feil jeg begikk). Boken er full av morsomme glimt fra livet mitt, som hun så fint formulerte det i forordet.

Jeg ble født klokka 08.26 på morgenen den attende februar i det herrens år 1991. Samme morgen hadde den irske terrorgruppen IRA sprengt et par bomber på togstasjonene i London, blant andre den til bjørnen Paddington Brun. En helt vanlig mandag, med andre ord. Noen timer senere og noen km lenger sør ble også en jente ved navn Anette født, som jeg tilfeldigvis skulle havne i samme klasse som da jeg begynte på videregående.

Jeg var 51 cm lang og 3930 kg tung. Vet ikke om det er stort eller smått i babyverden, men slik var det i alle fall ifølge den sølvfargede plata vi har hengende på veggen i stua.

Jeg hadde tre eldre søsken, og storesøsteren min Linda måtte se seg nødt til å skulke skolen denne dagen fordi hun absolutt ville se meg så fort som mulig (hun var 14 år gammel). Jeg tror jeg var en blid gutt med godt polstrede bollekinn og kobberfarget hår. Nedenfor kan det se ut til at jeg likte å være ute også. Det er svært morsomt for meg å se at jeg også sitter på den senere så berømte rundsteinen, som ble sentral i historiene jeg skapte når jeg lekte sammen med vennene mine noen år senere (vi likte å lage intrikate plot før vi begynte å leke).

Men å ri på en kalv, det var ikke like gøyalt. På bildet over er jeg ett og et halvt år gammel. Søsteren min ser derimot ut til å more seg stort.

Senere vokste jeg opp til å bli ganske vill og oppmerksomhetssyk. Hvis jeg ikke hadde den fulle oppmerksomhet, begynte jeg straks å lage noen merkelige lyder som minnet om den lyden Stig, den multihandikapede gutten på barneskolen laget, og da begynte alle straks å le og følge med på meg, meg og atter meg. Hvis ikke kunne de vente seg noen krokodilletårer og det som verre var.

Jeg tror Lofoten er et flott sted å vokse opp i, og spesielt ute på bygdene. Der er det bare sladredamene som er farlige, og de har ikke plaget meg noe særlig. Her har vi vakker natur og frie områder å utfolde oss i. For eksempel var det en dal like i nærheten av oss, der vi gutter pleide å leke krig, ettersom det var noen forlatte gårder i bunden av dalen som egnet seg godt som krigsområde. Vi pleide å dele oss i to grupper og starte i hver ende av dalen, også beveget vi oss ned mot gården og møttes der til skuddveksling. Det var alltid spennende å se hvem som vant gårdene til slutt.

Om sommeren var det fast rutine å reise rundt fjellet der en annen liten bygd ved navn Valberg lå. I Valberg hadde de en liten badestrand, og jeg tror det er på svabergene rundt stranda at bildet over er tatt, da jeg var fire år gammel. Som dere kan se var jeg svært opptatt av å følge badebuksemoten på den tiden.

Det var på samme tid jeg måtte begynne å dele oppmerksomheten med et nytt medlem av familien, lillesøster Karianne. Hun hadde det så travelt med å møte den spente storebroren at hun ble født i bilen, og dette var så oppsiktsvekkende at VG brettet det utover hele førstesiden sin og kalte søsteren min for Audine, ettersom pappa hadde en Audi. Jeg tror hele VG-affæren tok såpass knekken på oppmerksomhetssyke meg at jeg innfant meg i skyggen av babysøsteren min og ble etterhvert den stille og sjenerte gutten jeg har vært i de senere år.

Året etter kom vår første nevø, Adrian. Det var jo ikke så altfor stor aldersforskjell på oss, og jeg fant fort ut hvordan jeg kunne benytte dem begge til historiene mine (jeg hadde jo ikke lært meg å skrive dem ennå). Hvis jeg var trollmann, var de gnomene mine. Hvis jeg var oppdagelsesreisende i fremmede verdener, var de de to dumme assistentene mine. Hvis jeg var et grusomt monster som truet verdensfreden, var de menneskene jeg tok livet av på alle slags vis.

Etter hvert som nevø Adrian vokste opp ble vi bedre og bedre venner, og den dag i dag finner vi ofte på ting sammen, som for eksempel se på film eller spille PS3. Men ettersom han er 13 og jeg 19, og han fotballfriik, mens jeg mer er en slags skrivefriik, er vi ikke alltid på samme bølgegrad…

Interessen min for skriving oppsto da jeg bare for moroskyld skrev min første bok i syvende klasse. Men jeg tror den sakte men sikkert vokste i meg etterhvert som jeg utviklet meg, brukte fantasien min, ble lest for av mamma og leste selv.

Jeg savner barndommen litt. Så bekymringsløs og full av nye eventyr.

Men jeg tror ikke fremtiden er til å forakte heller. Lev vel!

Og så, mine venner, Evelyn, Marit, Anette og Ingrid. Hvordan ser deres fortid ut?