Jeg gikk aldri i barnehage, unntatt den som ubondske foreldre av fri vilje satte sammen om sommeren når de bondske foreldrene var opptatte med slåtta (høsting av gress) og ikke hadde tid til slikt som barn. Jeg gikk derimot på barneskole, dette veldig ubondske påfunnet der seksåringer skal sitte stille og rolig og lese i bøker, pugge bokstaver og lære seg å legge sammen to og tre grønne katter. Så blir de syvåringer, åtteåringer, niåringer, tiåringer også videre etter hvert som bokstavene skal settes sammen og kattene blir til uforståelige tallsystemer. Jeg husker den dagen jeg, som eneste syvendeklassing ved den lille barneskolen vår, var ferdig med den første delen av den statlige folkeutdanningen. Jeg var glad.

Så, tre år senere, var jeg plutselig ferdig med tre års ungdomsskole også. Med spente nerver flyttet jeg for meg selv på et lite rom i Kabelvåg, det mest kunstneriske og spesielle miljøet i Lofoten. Jeg forandret meg. Eller, jeg var jo “forfatter” allerede i elleveårsalderen, og på den måten har vel mine kreative og ubondske sider alltid vært der, men jeg tror de i stor grad ble blåst opp det første året jeg levde og næret her i Kabelvåg. Så fant jeg etter hvert en harmonisk livslinje å leve etter som i stor grad representerer meg selv slik jeg kan huske at jeg alltid har vært. Egentlig ganske eksentrisk, men veldig sjenert, nysgjerrig på nye ting av alle slag og opptatt av det spesielle. Jeg er nok ganske oppmerksomhetssyk, selv om jeg er så sjenert, og derfor har jeg sansen for det særegne, men ikke for mye av det gode. Bare en liten dæsj. Litt krydder i hverdagen.

Idag hadde jeg min siste eksamen på videregående. Praktisk. Medier og kommunikasjon. Jeg skrev en feature om ungdom og trafikk. Den ble ganske platt. Men sensoren, som jeg ikke er sikker på om var bondsk eller ubondsk, mente det var helt perfekt, og med de tre herlige ordene «Du får seks» satte hun en strek for min videregående skolegang. Jeg er ferdig med det alle mine voksne bekjentskaper omtaler som en svært viktig tid.

Men desto bedre, jeg skal starte på det de aller fleste mener er den viktigste og mest morsomme tiden. Tidlig i august bosetter jeg meg ved Danmarksplass i byen der det alltid regner. I minst tre år skal leve og nære der. Hver dag skal jeg gå forbi Norges mest trafikerte lyskryss. Får skaffe meg refleksvest og hørselvern. Kanskje skal jeg bære en plakat der det står «Udefinert bondsk gutt vandrer – vær varsom». Livet er jo så kort uansett. Vi vil ikke bli påkjørt.

Det som gleder meg mest med denne store hendelsen i livet mitt, er at jeg ikke vet hva som møter meg der. Det blir i alle fall ikke særlig bondsk.