Jeg planlegger et storslagent og banebrytende blogginnlegg. Se hva som skjer…

I mellomtiden: Sent fredag kveld, faktisk på randen av de senere nattetimer, ruller en dypblå VolksWagen Bora gjennom det golde og forlatte lavlandet i Borge, Lofoten. I de små husene langs veien bor det mest eldre, og selv om denne ulivsnytende befolkningen som oftest sier god natt i åttetiden, så hender det en ytterst skjelden gang, at de stikker den lange nesa si under kjøkkengardinen, vipper den opp på stanga og ser ut. Mon tro hvem, tenker de, som kjører rundt i en så mørk og mistenkelig bil midt på natta?

Å, det er bare Frank Almar, og den radmagre spirrevippen av en sønn han har, den derre Stian.

Ja, det er vi to som kjører gjennom Borge på dette upassende tidspunktet, for å hente lillesøsteren min som aldri helt har taklet det å bo på en øde plass, og som kveld etter kveld trekker mot bygdene i vest der det ikke bor så mange eldre mennesker. Passer meg fint, for jeg liker å kjøre bil. Eller, kjørt selv har jeg bare gjort én eneste gang da jeg var 16. Etter at den korte seansen ned til postkassene og opp igjen var over, lente min far seg tilbake i passasjersetet, kikket på sin rødhårede og svakt skjelvende sønn, og han sa lavt: Det kommer visst til å ta lengre tid med deg enn de andre søsknene.

Etter det har jeg aldri mer satt meg bak rattet igjen, og det skal nok bli en stund til neste gang. Ikke fordi faren min drepte den allerede svake begeistringen jeg hadde for bilkjøring med den ovennevnte setningen, men fordi det aldri har interessert meg i like stor grad som det har interessert meg å sitte på med andre som kjører. Mens jeg sitter der og har det varmt og trygt, kan jeg nyte det vakre landskapet som farer forbi. Jeg kan se på husene og undre meg over hvem som bor der. Hvor de har vært, og hvor de skal. Og jeg får ofte en og annen idé til en ny novelle eller bok.

Men det er også en av de få gangene jeg omgås min far. Når vi kjører av gårde. Bare jeg og han. Hører litt på musikk, som i kveld, da det var Creedence Clearwater Revival som sto på agendaen, og Frank Almar begynner å fortelle. Han kan fortelle om den gangen han satt fast i Tokyo en måned, og denne plata hadde kommet ut, og han lette febrilsk i byens mange platebutikker, før han endelig fant den i et lite smug, på et teppe, sammen med vannpiper og smykker og annet skrot, som en gammel mann solgte. Eller han kan fortelle om hvordan indianerne nesten vant krigen mot blekansiktene. Eller om politikk.

Som i kveld, da han presenterte en hjemmesnekret analyse av det britiske parlamentsvalget, om hvordan de tre partiene på ulike måter skal klare å danne regjering, hvorfor Brown er en tosk, hvordan partiene står politisk sammenlignet med de norske, og hvordan britisk historie kan fortelle hva som vil skje. Når det kommer til politikk kan han det meste. Ikke så rart, når noe av det beste han vet er å sitte hele dagen og glane på nyhetskanalen.

Også kommer jeg hjem. Drikker et glass pepsi max. Skriver dette. Går snart og legger meg sammen med kongen av Queens.

Egentlig har jeg det ganske fint, for jeg husker ikke morgendagen.

Og her er han, synderen selv.