bg
footer

28/04/2010

Kulde søker varme, billettmerket Naitzel

Filed under: Drømmer,Fremtiden,Skildringer,Tanker — Naitzel @ 20:00

Det er som om vinterens etterdrønninger trykker deg ned i den forferdelige sørpa som oppstår når kald tid møter varm. Jeg sluttet å telle dagene, og timene fløy forbi som flyktige blaff under hjernebarken. Følte meg sliten. Dro kroppen gjennom en tilværelse á la frost. Alt var hvitt, alt var støv.

Og nå, mens vi kneppet opp jakken og ønsket våren velkommen, kom altså den hersens vinteren tilbake. Jaget vekk alle regnbuens farger før de rakk å bli til.

Beklager mine deprimerende tankeutblåsninger, men det er ikke gøy å skrive noe på denne bloggen lenger. Jeg føler at jeg gjør det fordi jeg må, ikke fordi jeg vil. Tror det er fordi jeg ikke finner det perfekte designet.

Men det nærmer seg. Skal bare være russ først.

Tror det blir gøy. Etter attenårsdagen, da det ble lov, var det ikke like morsomt å drikke alkohol lenger. Det var ikke det samme å henge på utestedene. Jeg husker da vi var 16, sjanglet rundt i parkene eller gjennomsøkte gatene på jakt etter en fest. Og når vi snek oss inn på kunstnerfestene og fikk høre vittige eventyr, eller snakket med interessante og fritenkende mennesker. Jeg husker at så mye var nytt. Vi kunne sitte på moloen og løse verdens problemer.

Men nå som slutten på denne videregående epoken er over, håper jeg vi kan stoppe opp og gjenoppleve litt av det gamle. Det ville vært trist å tenke at alt er over nå.

Tjaaa… det går vel mot lysere tider.

19/04/2010

Derfor skriver jeg

Filed under: Beretninger,Drømmer,Erkjennelser,Lykkelig,Raymond Lille,Skriverier,Tanker — Naitzel @ 22:53

Det er ikke alle som liker å mekke på bilen sin. På samme måte er det ikke alle som liker å sette seg ned foran datamaskinen eller med en notatbok og skrive i timevis. Mange spør hvorfor jeg orker å skrive en hel bok, opptil flere ganger. Jeg kunne spurt om det motsatte: Hvorfor i alle verden orker du å spille fotball hver mandag? Hvorfor orker du å sy gardiner, når du har hundrevis i skuffen? Hvorfor orker du å se alle James Bond-filmene på rad?

Eller det mer eksplisitte: Hvorfor orker du å gjøre noe du liker så godt?

Men da hadde jo verken jeg eller denne andre x-personen fått noe fornufitg svar, bare flere spørsmål.

Ærlig talt, rett fra levra som en sier, har jeg spurt meg selv hvordan jeg orket å skrive min første bok, og min andre, og så den første tre ganger til? Svaret får jeg hver eneste gang jeg setter meg ned og blir Raymond Lille, eller Agathe, eller Lagoon. En sitrende følelse i magen, en enorm glede. Jeg koser meg stort. Jeg kan entre min unike, hjemmelagede verden der alt jeg vil skal skje, skjer. Der alle personene prøver å leve sine egne liv, men vet at det er jeg, deres allmektige far, som styrer hver eneste tanke, hver eneste lille bevegelse i lilletåa.

Og jeg vet hvorfor når jeg ikke skriver. Jeg klarer ikke å få dem ut av tankene. Jeg tenker på dem hele tiden, og hvordan historien deres skal ende.

Klisjeen stemmer, jeg er glad i karakterene mine. Da jeg skrev ferdig boken om Raymond Lille første gangen, ble jeg rammet av en forferdelig tung sorg. Jeg trodde det var over, at jeg aldri mer skulle skrive om ham. Derfor klarte jeg ikke å la være. Jeg skrev en bok til. Og det slo meg at jeg kunne holde meg i denne verdenen i minst fem bøker. Jeg liker alle personene mine på forskjellige måter, men jeg kan jo ikke skrive om alle samtidig. Allikevel tror jeg Raymond er unik, fordi han var min første. Jeg kommer aldri til å glemme ham. Jeg kommer til å tenke på ham den dagen jeg dør.

Men når man drømmer om å få boken sin utgitt, slik at så mange som mulig kan ta del i det du har skrevet og kanskje få noe igjen for det, da må man være streng mot seg selv. Man må lage noe som henger litt på greip, som har en viss kvalitet, ellers gidder ikke folk lese det. Da hender det man må drepe noen av karakterene. Ikke bare beskrive deres død i boken, men også hviske dem bort fra jordens overflate og late som de aldri eksisterte.

Jeg har vært nødt til å gjøre dette to ganger den siste tiden. For noen uker siden forsvant herr Brøle (hans virkelige navn ble aldri kjent) på mystisk vis. Han ble ikke borte fra stillingen sin som gymlærer ved Tallvik Grunnskole, han hadde aldri hatt jobben. I dag slo det meg at det heller ikke er plass til den tretten år gamle gutten Roger Franqui. Hans rolle i historien kan med stor fordel gis til en annen. Jeg skjønte at det var best slik. Men jeg ble trist. Jeg likte Roger. Jeg gråter nesten når jeg tenker på det.

Samtidig ble jeg glad fordi det løste et problem jeg hadde hatt. Én ny brikke i puslespillet.

Derfor skriver jeg. Og derfor vil jeg aldri klare å slutte. Det hadde vært min aller største sorg i livet.

12/04/2010

Og er du også redd?

Filed under: Lokallagsleiar Grundstad,Natur og Ungdom,OljefrittLoVe,Skildringer,Tanker — Naitzel @ 20:54

Det skal sies at jeg ikke er særlig skvetten av meg. Ville bare åpne denne posten med et fengende, eksplosivt og oppsiktsvekkende retorisk spørsmål, så kan du synke inn i deg selv og lage din egen tolkning. Jeg håper det går bra med alle.

Jeg for min del har vært syk i en uke. En uke! Det har aldri skjedd før. Det pleier å gå over etter et par dager. Men til tross for feber, en verkende kropp og en skrikende hals, får man tid til å tenke over ett og annet der man ligger i senga.

Jeg har stått en stund og sett ut av det store vinduet i stua. Ja, selv om man bor på hybel kan man skjemme seg bort med både stue, kjøkken, soverom, bad, gang OG entré. Jeg har dessuten sofa, spisebord med stoler og kontorkrok.

For fortsettelsens skyld: Da jeg så ut av vinduet, ble jeg møtt av et uendelig mørke, og det ensomme fyrtårnet nede på moloen, som blinker til skipene utenfor Lofotøyene. Jeg liker å stå slik og undre meg over de andre menneskene jeg deler planet med. Tenker mitt om dem. Så dukket en klump opp i halsen. Den sank videre ned i magen og ble liggende der som et skipsvrak på havets bunn. Det er så mye som skal gjøres denne uka. Om åtte minutter må jeg levere historieleksene. Imorgen kveld må jeg og et par andre dekke et bokbad for Radio Lofoten. Onsdag skal jeg ha reflektert ferdig over temaet «Politiske bilder». Torsdag er det skriftlig tentamen i norsk. Det er jo underholdende, men på fredag er det prøve i historie, pluss at en hel webside skal være ferdig, kodet i flash. For dem som ikke har prøvd: Ikke gjør det. Det er vanskelig og frustrerende. Og lørdag er det en stor dag for NU-lokallaget mitt. Vi skal møte en stortingsrepresentant, og jeg som selveste Lokallagsleiar er litt bekymret for hvordan det skal gå. Men vi har laget en film til henne. Og en Inspirasjonsplan, som vi så fint har formulert det. Egentlig tror jeg det blir gøy.

Men allikevel, vi er veldig bekymret.

P.S.: Marit, hvis du vil ha kommentaren din som på mystisk vis forsvant, er den der inne i den forrige setningen.

04/04/2010

Fyrtårnet

Filed under: Opplysning,Tanker — Naitzel @ 22:05

Verden er et stort og urolig hav. Jeg hørte tilfeldgivis dette fra tv’en mens jeg lå på sofaen og hvilte øynene, som jeg så fint kalte det når jeg var liten og mamma oppdaget at jeg sov i bilen (det var strengt forbudt, for da ble jeg så sutrete på kvelden visstnok).

Det er veldig lett å komme bort på havet og bli en skipbrudden. Det kan enten føre deg til en øy der en koloni har valgt å vende ryggen til verden, eller du kan oppleve en grusom og alt for tidlig død. Da er det lurt å ha et fyrtårn som du kan vende tilbake til. Et fyrtårn i form av en person, et sted, et gjørende eller en ting. Et fristed som redder deg når du er skipbrudden. A sanctuary, som Lemony Snicket kaller det.

Nå skulle jeg vel sagt at skrivingen er min beste venn, men slik er det ikke. Hvis jeg er deprimert er det som oftest umulig for meg å skrive noe som helst, bortsett fra endeløse og kvasifilosofiske blogginnlegg. Jeg må finne et slikt fyrtårn.

Jeg har lyst til å kjøpe et fyrtårn ute på havet når jeg blir eldre, som jeg kan rømme til når mørke skyer senker seg over meg. Foto: Takeru-San

footer