Feeriiee… Smatt. Sukk.
Det er et vidunderlig ord. Og et vidunderlig påfunn! Jeg har fått mye ut av denne ferien. Har brukt mye tid (og frustrasjon) på å lage et eget design til bloggen. Som dere ser er det ikke særlig avansert og hadde jeg visst litt mer på forhånd hadde det neppe tatt meg mer enn en ettermiddag, men det tok meg altså flere dager! Jeg skal lage et kulere ett når jeg får en god idé og vet hvordan jeg skal utføre den.
Jeg har jukset litt og designet det i photoshop. Deretter har jeg brukt en spesiell “teknikk” når jeg navnga layer’ene slik at en tjeneste kalt psd2css online kunne lese av psd-filen min og konvertere den til html-sider og stilark, slik at jeg kunne laste den opp på bloggen min og bruke den som et vanlig wordpress-theme. Men dere skal vite at det tok sin tid å skjønne poenget!
Jeg har også drevet og redigert på css-kodene i ettertid, men jeg tror jeg valgte et dårlig utgangspunkt, så det skal jeg nok revolusjonere når jeg har satt meg litt bedre inn i selve css-systemet. For eksempel nekter den å fjerne de rosa fargene…
Jeg er ikke særlig interessert i sport, så da OL begynte var jeg forberedt på å holde meg utenfor hysteriet – bortsett fra curling da. Jeg elsker å se på curling! Men av en eller annen grunn følte jeg en trang til å følge med på noen av de andre grenene også, som for eksempel langrenn og skiskyting, og merkelig nok ble jeg glad av å se landet mitt vinne. Tror det må ha en sammenheng med de nasjonalistiske tendensene mine.
Selv er jeg glad i å gå på ski, og det har jeg også brukt deler av dagene på, men ikke så mye som ønsket ettersom et litt uheldig sidesprang på tirsdag slo meg ut et par dager.
I det hele tatt har jeg vært totally in ferie. Ferie, inferie – dét er også et fint ord. Flytende og breoligende, selv om alle Harry Potter-fans ikke burde bli særlig beroliget av ordet inferie.
Nyt ferien dere også! Den skal bare fylles med livsnytelser. Det beste av alt er at jeg bare skal på skolen en uke før jeg har enda mer ferie her:
Foto: fairymaybe.deviantart.com
Nye tider på ny adresse. Jeg gleder meg til å lære mer om å drive en blogg på profesjonelt vis! Jeg skal snart begynne å jobbe med eget design, og jeg ser frem til å ta ibruk bloggen min på en ny måte!
Jeg vet ikke hvor jeg var i går. Plutselig fikk jeg en slags ytre beskjed om at jeg måtte endre utseende på bloggen min. Så jeg gjorde det og nærmest tok det første og det beste. Så rablet jeg ned en ny header i photoshop som verken er særlig meg eller fin.
Derfor bestemte jeg meg i dag. For å legge latskapen til sides og sette meg inn i prosessen som ligger bak å laste ned wordpress, få et domene og et webhotell og starte en ordentlig blogg som jeg kan ha full kontroll over og designe selv. Det viser seg at det ikke er så vanskelig som det så ut som ved første øyekast. Når jenter får det til må vel jeg også klare det. Så om få timer kan dere forhåpentligvis besøke meg på naitzel.com
Mitt neste skritt vil være å lage et eget design. Ideene er der, jeg må bare finne ut hvordan jeg gjør det. Koding er uaktuelt. Jeg har helt glemt hvordan man gjør det siden den gangen i niende klasse da jeg laget min egen hjemmeside med html, og jeg liker bedre å sitte og designe i programmene. Da føler jeg at jeg har bedre kontroll.
Så jeg befinner meg på et sidespor. En alternativ dimensjon. Et mellomstopp før denne bloggen enten tar selvmord eller blir noe større og eget. Det blir spennende å se.
Når det gjelder enkelte ting, er jeg ganske strebersk. Jeg er litt usikker på defineringen av det ordet, men jeg liker det godt, så jeg bruker det om “strebenen etter en oppnåelse” i denne bloggposten.
Jeg vil ikke si at jeg er strebersk på skolen, men når det er en oppgave jeg synes er interessant, streber jeg gjerne etter å gjøre den så bra som mulig. Jeg pleier også i størst mulig grad å gjøre min egen skoledag så interessant som mulig. Det er det som er så fint med videregående, i alle fall min: Man kan i stor grad forme oppgavene selv.
Jeg går også med en drøm om å bli oppdaget av Linnéa og nevnt på bloggen hennes. Hun er min favorittblogger. Hun er morsom, og hun har skapt et image som jeg liker veldig godt. Jeg kan ikke kalle meg selv überstrebersk her heller, men det skal sies at jeg for noen uker siden opprettet en blogg med dette som eneste mål, her på denne bloggen omtalt som en hemmelighet. Den gikk dessverre ikke så bra. Mitt neste trekk mot Linnéa, er å finne leiligheten hennes i Oslo og legge igjen en mystisk hilsen utenfor døren hennes. Det tror jeg hun ville likt!
Men noe jeg i stor grad streber etter, er å komme med i Historiebladet. Jeg er veldig interessert i historie og leser hele tiden om det, og Illustrert Vitenskaps eget historiemagasin er veldig interessant og anbefales varmt til alle historieinteresserte. De har dessuten en “Skriv til oss”- og en “Spør historikerne”-seksjon som jeg er en flittig bruker av. Jeg går ofte rundt og funderer på spørsmål jeg kan stille, slik at jeg kanskje kommer med. Jeg sender dem eposter flere ganger i måneden, men til nå har jeg ikke en gang fått svar. Snufs.
Over til noe annet. Jeg prøver ut et nytt design som passer meg bedre. Jeg skjønner meg ikke på installeringsprosessen (dette er et nødsskrik om hjelp ut i mørket) til wordpress slik at jeg kan få laget et helt eget design, så jeg får nøye meg med de ferdiglagede som wordpress tilbyr. Jeg finner aldri et perfekt et, men dette var ganske tiltalende. Apropos, jeg streber litt etter å få en god blogg som kan måle seg med mine idoler.
– Historiefantomet
«Hi, I’m Jonathan from Spotify!» Han sier det som om han er din nye venn. Eller en stjerne i en storslagen tv-serie. Eller frelseren fra en musikalsk planet (og det er jo nesten litt sant, bortsett fra at vi kunne klart oss uten frelser-delen, som vanlig).
Jonathan, som vi alle kjenner så godt, har etter hvert blitt berømt. Så berømt at en viss radiokanal har parodiert ham! Det er virkelig status. Men jeg har begynt å fundere, hvem er han egentlig? Hvem skjuler seg bak denne tørre stemmen?
Ifølge denne siden har han også mange andre talenter, som for eksempel twitre om lunchen sin og stjele Obamas sykkel. Men det ryktes også at han ikke har det så greit på jobben. Både Roberta og Amy klatrer i karrieren og har snart oppnådd den samme kjendisstatusen. Det er dessuten han som får den hardeste kritikken og harselasen fra irriterte Spotify-brukere. Enkelte har faktisk gått så langt som å hevde at han står bak global oppvarming og på Facebook planlegges det å henrette ham.
Flere kilder hevder at hans fulle navn er Jonathan Mitchell, at han leder salgsavdelingen i Storbrittania og at han ser slik ut:
Er han den irriterende mannen man tror? Kanskje han en gang var støvsugerselger, men mistet jobben og gikk over til musikkprogrammet? Kanskje han egentlig er en mislykket artist? Hører du etter, så høres han ganske trist ut. I alle fall ikke særlig entusiastisk. Han ser ikke særlig entusiastisk ut heller.
Men hvis vi tenker oss litt om, så er han vel ikke så aller verst? Han snakker bare i et halvt minutt, og egentlig høres han ganske hyggelig ut. Det er utrolig hva vi mennesker kan venne oss til. Faktisk så tror jeg at om jeg oppgraderte til premium, ville jeg savnet ham litt. Heldigvis har han klart å bruke berømmelsen sin til noe fornuftig og opprettet sin egen side med egen reklamesnutt, jonathanfromspotify.com:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=GhYCimkyQP0&feature=related]
