I desember var boken min ferdig igjen. Jeg sier igjen fordi jeg har skrevet den ferdig så mange ganger og sagt «Nå kan jeg rett og slett ikke gjøre mer med den.» så manger ganger at jeg har kommet ut av telling. Jeg sendte den for tredje gang til forlag, denne gangen bare til Aschehoug fordi de gav meg en konsulentuttalelse sist. Det fikk jeg denne gangen også!

Å lese og høre hva andre mener om det jeg skriver er noe av det aller beste jeg gjør. Med skjelvende hender åpnet jeg konvolutten og tok ut de fem arkene (det ene, selve refusjonen). Det begynner med en beskrivelse av handlingen. Det skjærer i hjertet mitt når han omtaler prinsesse Jida som Jiba(!). Videre slås det fast at jeg er talentfull og har potensial som forfatter (og i parantes at navnet, Alkene, er ueheldig fordi det er det samme som å være ravende full). Manuskriptet er et stykke fra å være utgivelsesklart, men konsulenten mistenker at dette er fordi jeg er så ung, noe jeg anser som positivt.

Enorm fortellerglede, betydelige fortellerevner, episk sveip, originalt, nytenkt, godt ordforråd, en viss stilbevissthet.

Dette med stilbevissthet har jeg jobbet en del med, og jeg har nok vært klar over at den biten ikke har vært adekvat. Dette har mye å gjøre med at jeg skriver veldig forskjellig fra karakter til karakter. Jeg prøver å sette meg inn i dem og snakke til leseren som dem. Men dette er ikke en unnskyldning!

Konsulenten synes det hele er ungt og friskt, men til tross, ungt og uerfarent. Jeg har heldigvis et godt grep om Raymond, og det er jo positivt ettersom han er hovedpersonen min. Videre står det at de andres tanker og handlinger virker litt i det blå. Jeg kan si meg enig i det.

De svakeste delene i boken er dem om den amerikanske videpresidenten Jolene Franqui. Det påstås at jeg vet fint lite om internajsonal politikk utover det jeg har sett i dårlige amerikanske tv-serier og at jeg heller ikke vet særlig mye om hvordan voksne mennesker snakker sammen. Dette synes jeg er den eneste urettferdige karakteristikken/kritikken i uttalelsen. Jeg vet ganske mye om internasjonal politikk gjennom min interesse for historie og nyheter og jeg har mine bange anelser om hvordan voksne folk snakker sammen. Jeg har heller ikke sett særlig mye på dårlige amerikanske tv-serier. De få amerikanskproduserte tv-seriene jeg har sett har nesten utelukkende kommet fra HBO, og det er gode serier som «The Sopranos», «Six Feet Under» og «Band of Brothers». Hvis det er slikt som «24» konsulenten prater om, har jeg aldri sett en eneste episode av det. Jeg kan bare komme på «C.S.I.» som en slik potensiell dårlig amerikansk serie, og det har jeg ikke sett på siden jeg var femten.

Intensjonen min med Jolene og hennes personlige rådgiver, general Tom, var å gjøre dem mer tilgjengelig for ungdommer, ettersom dette er bøker for lesere i alderen 12-15. Jeg har humorisert dem og skriver ironisk om dem, slik jeg har sett i flere andre barne- og ungdomsbøker. Konsulenten synes ikke det gir inntrykk når visepresidenten bestemmer seg for å angripe alkenes planet.

Han foreslår at det hadde vært bedre å legge denne delen til Norge der Raymond lever før han blir tatt til alkene og la den handle om statsministeren. Jeg har faktisk vurdert dette selv fordi Norge, som også konsulenten skriver, er nærmere både handlingen, meg og mitt eventuelle publikum. Det kan dessuten settes i sammenheng med den komplekse hemmeligheten som avdekkes bok for bok. Grunnen til at jeg valgte å ikke gjøre dette allikevel da jeg fullførte boken denne siste gangen, var fordi jeg er alt for glad i både Jolene og general Tom til å fjerne dem fra handlingen. Hun betyr dessuten alt for mye for handlingen i de senere bøker. Jeg kan imidlertid gjøre henne norsk og fortsatt la henne ha den franske aksenten sin. Hun kan fortsatt være like ond, kynisk og materialistisk som hun er, og general Tom kan jeg også beholde. Det slår meg at det også blir mindre risikabelt og kanskje litt lettere å skrive om henne og statsapparatet hun er en del av når det er her i Norge. Jeg har mer eller mindre bestemt meg for å gjøre det nå, selv om det også betyr at jeg må endre på mye i bok II.

Konsulenten synes det er vanskelig å engasjere seg i karakterenes tanker og handlinger og at de ikke virker viktige. Jeg har forståelse for dette. Jeg oppdaget at jeg har blitt bedre og mer obs på dette mot slutten av arbeidet med den siste versjonen, men at jeg av ren latskap ikke orket å gjøre mer med den. Han ønsker også mer om Raymonds opplevelser av den nye verdenen han har kommet til. Dette gleder jeg meg aller mest til å jobbe mer med. Det foreslås også at jeg ser den første Star Wars-filmen, noe jeg med glede skal gjøre!

Det mest interessante med boken er ifølge ham de abstrakte problemene som at alkene bestemmer seg for å beskytte mennesket Raymond mot ondskapen selv, selv om de vemmes av tanken på å la et menneske som lord Wodo Kante styre dem. Jeg skal også utforske Jida, eller Agathe som hun heter på Jorden, og hennes forvandling fra å være Raymonds mobber til å bli hans venn. Konsulenten liker også hovedskurken, Lagoon, men han kan noen ganger bli litt urealistisk ond.

Konsulenten mener at det er ulike karakterperspektiver innad i kapitlene og avsnittene. Jeg har vært konsekvent med å legge perspektivet til én karakter i hvert kapittel, fordi jeg hater at det kommer tanker og betraktninger fra flere karakterer i hytt og pine, slik som, for eksempel, i Stieg Larssons Millenium-serie.

Uttalelsen avsluttes slik:

«Når ideene blir innarbeidet i detaljene og forfatteren behersker sine virkemidler til det fulle, er jeg ikke i tvil om at han kommer til å skrive en fabelaktig spennende roman.»

Selv om jeg like før 2010 sa til en av mine nærmeste at jeg ikke kunne gjøre mer med boken nå, gleder jeg meg til å sette i gang med å redigere den og omlegge handlingen. Noe av det mest inspirerende som finnes er konsulentuttalser. Svære ideer detter ut av meg og legger seg fint inn i handlingen i hele serien helt av seg selv, på en naturlig og nesten magisk måte.

:)