bg
footer

30/01/2010

Aknasenten

Tirsdag, mens stormen Ask herjet utenfor veggene, nøt jeg en (etter mitt syn) velfortjent ettermiddagslur. Jeg sov svært godt og drømte flere morsomme drømmer. To av dem var tilogmed av en såpass stor litterær kvalitet at jeg kunne bruke dem i skriveriene mine. Onsdag skjedde det samme igjen, denne gangen mens jeg slet med å skrive et kåseri. Jeg sovnet på sofaen, og mens jeg sov drømte jeg hva jeg skulle skrive i kåseriet.

Den ene tirsdagsdrømmen handlet om at jeg var liten (type fem år) og livredd for insekter, samtidig som jeg elsket dyr over alt på jord. Dette resulterte i at jeg i ren panikk, når fluer og andre kryp var etter meg drepte dem på de mest bestialske måter som finnes, og etterpå følte jeg en dyp sorg over de drepte småkrypene. Jeg planlegger nå en novelle inspirert av denne drømmen.

Den mest nyttige drømmen var imidlertid en rar en. Nå skal det sises at alle drømmer er rare, men denne var spesiell for mitt vedkommende. Jeg drømte den nemlig som en slags dokumentar. Jeg så bilder av et merkelig dyr som jeg skal fortelle mer om noen setninger senere. Mens dette dyret levde i sitt naturlige miljø, fikk jeg faktaopplysninger fra en forteller som av en eller annen grunn hadde den samme stemmen som jeg hører inni meg når jeg leser. Fortelleren kunne informere meg om at dyret levde i ørkenen og at det kunne løpe utrolig raskt. Det hadde også en ifølge fortelleren fantastisk refleks: Hvis et annet dyr løp raskere, kunne dette dyret slå på en bryter i hodet og automatisk finne en raskere rute enn det andre dyret. Jeg skjønner ikke poenget med denne funksjonen eller hvordan det skulle gå til, men slik er det nå en gang med drømmer.

Dyret hadde kropp som en struts, men fire hestelignende bein. Det hadde et hode som lignet en hest eller lama og svære kaninlignende ører. Det hadde dessuten et slags bein bakerst på underkjeven som stakk ut av huden. Dette beinet var veldig spesielt fordi det hadde små hull som dyret kunne spille vakre toner med når det skulle kalle på andre – akkurat som en fløyte!

Da jeg våknet var jeg helt fortumlet. Jeg var dessuten sjokkert over at jeg kunne drømme noe så verdifullt, for jeg visste nesten med det samme at jeg skulle bruke dette dyret i boken min. Jeg har nemlig gått rundt og fundert på hvordan dyrelivet der skal være etter at jeg fikk den nye konsulentuttalelsen.

Jeg har modifisert det litt, tenkt ut hvordan det lever. Jeg var svært usikker på om jeg skulle beholde strutsekroppen fordi det må bli fryktelig varmt, men hvis den er hvit tror jeg det går bra. Da kan dyret dessuten holde seg varmt om natten, som pleier å være veldig kald i ørkenen. Det kan også fly mye bedre enn strutsen fordi det har større og mer praktiske vinger, men ikke høyt eller langt. Det kan lette fra sanddyner når det har fått veldig høy fart, også kan det gli hurtig gjennom lufta for å spare på energien eller flykte fra rovdyr. Det kan også piske opp små sandstormer med de kraftige beina, noe det gjør både når det jakter på amfibier og andre smådyr, og når det skal komme seg unna rovdyr. I bøkene mine bruker de innfødte på planeten Alkalia dem som transportmiddel.

Foreløpig kaller jeg dem aknasenter. Under er en liten illustrasjon jeg har laget:

27/01/2010

Den norskeste norske, nordmannen

Filed under: Humor,Skriverier,Tanker — Naitzel @ 22:04

Kåseri av Stian Grundstad, onsdag 27. januar 2010

Jeg elsker å være norsk! Jeg er så stolt av å være norsk at jeg pleier å sitte hjemme i godstolen og tenke på den vakre naturen vår med et krumsmil om munnen. Jeg liker å tenke på fjellene som ruver over oss og stuper ned i fjordene som ville flodhester en varm dag i Afrika. Jeg sitter der og leker med tanken på at jeg selv en dag klatrer oppover bergene, klamrer meg fast med sterke klypehender som en katt på god vei opp mammas gardiner. På toppen, svett og god, tar jeg frem en kvikklunsj og ser utover landskapet, en uslipt edelsten i verdensbildet. Da føler jeg meg like stor og norsk som Fridtjof Nansen – også kommer tåka.

Nei, jeg er nok heller en litteraturens mann. I hylla på gutterommet står de store norske på rekke og rad, akkurat slik jeg plasserte dem etter hvert som de havnet under juletreet. Hamsun, Ibsen og Bjørnson. Jeg koser meg aldri så mye som når jeg kan blåse støvet av dem, sitte ned og nyte litt sult i hovedstaden eller drama i dukkehjemmet. Ja, for det er vel det de handler om? Jeg har jo ikke tid til å lese alt.

Når jeg tenker meg om, er det kunsten som ligger nærmest hjertet. Jeg ble introdusert for brudeferden gjennom Hardanger allerede på ungdomsskolen, og siden den gang har det ikke vært tvil i meg om hvorvidt det er deilig å være norsk i Norge eller ikke. Her skinner det sannelig mot hver og en med litt vett under topplokket hva Norge er. Det er natur, det er lykkelige mennesker, det er en evig dans på roser.

Men her i Norge har vi en fin regel som sier at det enkle ofte er det beste. Skal jeg kose meg med det norske, setter jeg bare på TV-en. Der er Jahn Teigen evig optimist i ekte nordmannstil. Eller jeg kan se på suverene Severin, norsk som han er ble han både født med beina på bordet og skistaver i armene, og han vet alt om Norsk fjellheim. Eller Fleksnes som gauler høylytt og slår på sitt eget TV-apparat, akkurat slik som vi nordboere gjør når det tekniske japsemaskineriet slår seg vrangt. Da føler jeg meg norsk. Da føler jeg meg som en del av noe større.

Nå glemmer jeg jo olja! Jeg forguder det svarte gullet som vi bare kan pumpe og pumpe og slenge ut i verden. Jeg pleier å si som pappa sa, at olja, den er Norges blod. Mens bilene oser av gårde i takt med de stigende søylediagrammene til han derre Gore, så kan vi nordmenn sitte her og telle penger. Penger som brukes på oss og litt på fattige barn i India. Det er jo ikke uten grunn at helsekøene bare er ti meter lange og veiene går an å kjøre på så lenge du vet hvor de største hullene er, og slikt vet jo vi av ren refleks. Hvis vi nå skulle være så uheldige og havne i grøfta, kan vi bare slå på radioen og høre på «Hompetitten», selve nasjonalsangen om hullete veier. Da kan vi ikke gjøre annet enn å bare le av det hele og smile, for det er jammen meg her sola skinner mest.

Akkurat dette med olja, det må jeg vie noen ekstra minutter til. Norge er selve eksempelet på en vellykket oljestat, mener nå jeg. Verden skal prise seg lykkelig for at vi sitter her og tjener oss noen millioner gronker til hver, og til tross for det går hen og setter pengene i selskaper på randen av konkurs. Ja, hadde det ikke vært for oss, hadde ikke børsmeglerne på Wall Street hatt mye å rope hurra for. Det hadde ikke dryppet mange obligasjoner på dem, nei. Er det rart det er fred i verden?

Norge er det selvsagte symbolet på fred. Se på Bush og resten av storkapitalens menn i gata. Så snart de ser litt olje et sted, slår de på stortromma og finner frem litt terror i det aktuelle landet. Da må lille Norge komme og hjelpe. Men vi er ikke som dem. Vi har nemlig en løsning på verdens krigsproblemer: Vi lar bare være å erklære krig, så er det heller ingen krig, kun en fredsbevarende handling.

Det hender selvfølgelig at jeg blir litt mismodig når jeg leser i avisen. Her om dagen sto det at 400 000 nordmenn er så fattige. Jeg hørte til og med at en eller annen Hagen som visstnok skal være ganske Rimilig, rett og slett ikke hadde råd til å bo her lenger! Han måtte selge både hytta og seglbåten og flytte til Sveits. Sveits! Stakkars han. Jeg mener, der har de jo ikke annet enn flere fjell, halvfulle tyskere på ville veier og stinkende ost.

Enda verre er det med disse polakkene som er så snille og hjelpsomme, også har de ikke vett til å spørre om litt mer penger enn det de fikk der de kom fra. Jeg kan ikke gjøre annet enn å riste oppgitt på hodet. Jeg føler meg så maktesløs. Men de må nok bare finne seg i at vi er opptatte med å fete opp pakistanerne nå, også skal vi sy puter under armene til polakkene så snart vi har tid.

Mer mismodig kan man vel bli når man ser litt ut i verden. Det skal ikke være lett når det er så varmt at iskremen smelter og det blåser stiv kuling der de ikke har så solide hus. Da er det ekstra godt å være norsk, for vi er så flinke. Vi gjør aldri noe mer galt enn å spille litt på ei fele som av en eller annen grunn alltid lyder litt surt, spesielt når vi mister den i gulvet mens vi hyller fredsprisvinnere på direktesendt TV like etter at vi har vunnet internasjonale sangkonkurranser.

For det er godt å være norsk når jeg kan leve et liv i sus og dus, og allikevel vite at politikerne gjør alt de kan for å redde verden. Jeg kan forplante meg i lenestolen og spise en skive brunost, ferdig oppskjært og pasteurisert, med melk fra frittgående kyr som lever like susende og dusende som meg der oppe i den norske fjellheimen, mens en vakker budeie sitter på en stein og fikler litt med det lange, blonde håret og nynner på «Morgenstemning» av den veldig norske og romantiske Edward Grieg.

Det hender du ser meg sitte der i godstolen. Det hender jeg dupper litt av og drømmer om bunaden som henger klar og nystrøket i skapet. Det hender du ser en svak antydning til en liten krumning nederst i ansiktet, like rundt munnen, før det eksploderer i et stort og ekte smil.

Ja, det er deilig å være norsk.

25/01/2010

Å være, eller ikke være

Filed under: Beretninger,Bilder,Hendelser,Lykkelig,Musikk,Tanker — Naitzel @ 21:48

Fredag 22. januar 2010, ca. klokka 19.00 debuterte jeg som skuespiller. Ja, hvis man ser bort fra den gangen jeg var hyrde på marken i julepsillet på barneskolen og hadde én replikk: «Se! En engel!» Jeg må huske å skrive det på min Curriculum Vitae når jeg søker på Engleskolen.

Det har seg nemlig slik at russen på skolen min har en fin tradisjon med å sette opp en revy. Jeg ble mer eller mindre tvunget inn i det fordi jeg og en klassevenninde hadde en rimelig god idé til en sketsj som jeg bare måtte skrive og uheldigvis levere inn til revysjefen. Og da var jeg inne.

Jeg gruet meg forferdelig, sjenert og uteatralsk som jeg er. I alle fall når det er snakk om store folkemengder. Men under øvingene gikk det ganske bra. Jeg spilte nemlig rollen som feminine, homofile og forsiktige Ken Fabian som kommer hjem fra Oslo til Lofoten for å fortelle den homofobiske og fordomsfulle faren sin at han, ja nettopp, skal gifte seg med en mann. Jeg likte meg faktisk så godt når jeg gikk inn i rollen som en fiktiv karakter, at jeg takket ja til å være med i to sketsjer til, en som skrytende fisker og en som kvinnelig sykepleier.

Og når kvelden for premieren kom, gledet jeg meg til å stå på scenen foran nesten 700 mennesker, inkludert min egen mor! Jeg gledet meg til å fremføre min kjære Ken Fabian for alle disse menneskene, samt den skrytende fiskeren og (i litt mindre grad) den kvinnelige sykepleieren. Når det hele var over var jeg svært fornøyd med min egen opptreden, og tilbakemeldingene var bare positive. Dagen etter var jeg tilogmed litt lei meg. Jeg skulle ønske det ikke var over.

Når jeg i ettertid prøver å resonnere meg frem til en forklaring på hvorfor jeg likte å være skuespiller, er det mange momenter å gripe tak i, men jeg tror det først og fremst henger sammen med at jeg likte å kle meg ut da jeg var mindre. Jeg likte å gå inn i roller og late som jeg var noen andre enn jeg var. Når jeg tenker tilbake kan jeg faktisk huske at jeg og bestevennen min pleide å “late som” når andre naboskoler kom til vår skole på idrettsdag. Vi ikledde oss kule klær som minnet om hemmelige agenter, hadde svarte hatter og svarte solbriller og spiste surblader mens vi sa mystiske ting til de andre barna. Jeg husker at jeg elsket å gjøre det! Ja, jeg pleide jo også å være stereotypisk kommentator på fotballkampene (jeg likte ikke å spille, men det var greit å se på). Også har Ken Fabian vært en som har fulgt meg siden jeg begynte på videregående. Nå hører det kanskje hjemme å også fortelle om fantasivennen min som jeg hadde som barn. Han het Willy og jeg husker klart og tydelig at jeg så røde streker i lufta som fortalte at han var der.

Alt dette hadde jeg helt glemt. Det forsvant da jeg ble sjenert på ungdomsskolen. Forbaskede ungdomsskole!

Her er også noen bilder for å illustrere teksten. På det første bildet er jeg (andre fra venstre) skrytende fisker. På bilde nr. 2 er jeg Ken Fabian, og nederst sammen med to av medlemmene i et av mine favorittband, Surfers Lingo. Benytter anledningen til å spre litt av musikken deres. De er nemlig unge og talentfulle, og fra Lofoten!

24/01/2010

Tilbake til scratch

Filed under: Raymond Lille,Skriverier,Tanker — Naitzel @ 00:24

I desember var boken min ferdig igjen. Jeg sier igjen fordi jeg har skrevet den ferdig så mange ganger og sagt «Nå kan jeg rett og slett ikke gjøre mer med den.» så manger ganger at jeg har kommet ut av telling. Jeg sendte den for tredje gang til forlag, denne gangen bare til Aschehoug fordi de gav meg en konsulentuttalelse sist. Det fikk jeg denne gangen også!

Å lese og høre hva andre mener om det jeg skriver er noe av det aller beste jeg gjør. Med skjelvende hender åpnet jeg konvolutten og tok ut de fem arkene (det ene, selve refusjonen). Det begynner med en beskrivelse av handlingen. Det skjærer i hjertet mitt når han omtaler prinsesse Jida som Jiba(!). Videre slås det fast at jeg er talentfull og har potensial som forfatter (og i parantes at navnet, Alkene, er ueheldig fordi det er det samme som å være ravende full). Manuskriptet er et stykke fra å være utgivelsesklart, men konsulenten mistenker at dette er fordi jeg er så ung, noe jeg anser som positivt.

Enorm fortellerglede, betydelige fortellerevner, episk sveip, originalt, nytenkt, godt ordforråd, en viss stilbevissthet.

Dette med stilbevissthet har jeg jobbet en del med, og jeg har nok vært klar over at den biten ikke har vært adekvat. Dette har mye å gjøre med at jeg skriver veldig forskjellig fra karakter til karakter. Jeg prøver å sette meg inn i dem og snakke til leseren som dem. Men dette er ikke en unnskyldning!

Konsulenten synes det hele er ungt og friskt, men til tross, ungt og uerfarent. Jeg har heldigvis et godt grep om Raymond, og det er jo positivt ettersom han er hovedpersonen min. Videre står det at de andres tanker og handlinger virker litt i det blå. Jeg kan si meg enig i det.

De svakeste delene i boken er dem om den amerikanske videpresidenten Jolene Franqui. Det påstås at jeg vet fint lite om internajsonal politikk utover det jeg har sett i dårlige amerikanske tv-serier og at jeg heller ikke vet særlig mye om hvordan voksne mennesker snakker sammen. Dette synes jeg er den eneste urettferdige karakteristikken/kritikken i uttalelsen. Jeg vet ganske mye om internasjonal politikk gjennom min interesse for historie og nyheter og jeg har mine bange anelser om hvordan voksne folk snakker sammen. Jeg har heller ikke sett særlig mye på dårlige amerikanske tv-serier. De få amerikanskproduserte tv-seriene jeg har sett har nesten utelukkende kommet fra HBO, og det er gode serier som «The Sopranos», «Six Feet Under» og «Band of Brothers». Hvis det er slikt som «24» konsulenten prater om, har jeg aldri sett en eneste episode av det. Jeg kan bare komme på «C.S.I.» som en slik potensiell dårlig amerikansk serie, og det har jeg ikke sett på siden jeg var femten.

Intensjonen min med Jolene og hennes personlige rådgiver, general Tom, var å gjøre dem mer tilgjengelig for ungdommer, ettersom dette er bøker for lesere i alderen 12-15. Jeg har humorisert dem og skriver ironisk om dem, slik jeg har sett i flere andre barne- og ungdomsbøker. Konsulenten synes ikke det gir inntrykk når visepresidenten bestemmer seg for å angripe alkenes planet.

Han foreslår at det hadde vært bedre å legge denne delen til Norge der Raymond lever før han blir tatt til alkene og la den handle om statsministeren. Jeg har faktisk vurdert dette selv fordi Norge, som også konsulenten skriver, er nærmere både handlingen, meg og mitt eventuelle publikum. Det kan dessuten settes i sammenheng med den komplekse hemmeligheten som avdekkes bok for bok. Grunnen til at jeg valgte å ikke gjøre dette allikevel da jeg fullførte boken denne siste gangen, var fordi jeg er alt for glad i både Jolene og general Tom til å fjerne dem fra handlingen. Hun betyr dessuten alt for mye for handlingen i de senere bøker. Jeg kan imidlertid gjøre henne norsk og fortsatt la henne ha den franske aksenten sin. Hun kan fortsatt være like ond, kynisk og materialistisk som hun er, og general Tom kan jeg også beholde. Det slår meg at det også blir mindre risikabelt og kanskje litt lettere å skrive om henne og statsapparatet hun er en del av når det er her i Norge. Jeg har mer eller mindre bestemt meg for å gjøre det nå, selv om det også betyr at jeg må endre på mye i bok II.

Konsulenten synes det er vanskelig å engasjere seg i karakterenes tanker og handlinger og at de ikke virker viktige. Jeg har forståelse for dette. Jeg oppdaget at jeg har blitt bedre og mer obs på dette mot slutten av arbeidet med den siste versjonen, men at jeg av ren latskap ikke orket å gjøre mer med den. Han ønsker også mer om Raymonds opplevelser av den nye verdenen han har kommet til. Dette gleder jeg meg aller mest til å jobbe mer med. Det foreslås også at jeg ser den første Star Wars-filmen, noe jeg med glede skal gjøre!

Det mest interessante med boken er ifølge ham de abstrakte problemene som at alkene bestemmer seg for å beskytte mennesket Raymond mot ondskapen selv, selv om de vemmes av tanken på å la et menneske som lord Wodo Kante styre dem. Jeg skal også utforske Jida, eller Agathe som hun heter på Jorden, og hennes forvandling fra å være Raymonds mobber til å bli hans venn. Konsulenten liker også hovedskurken, Lagoon, men han kan noen ganger bli litt urealistisk ond.

Konsulenten mener at det er ulike karakterperspektiver innad i kapitlene og avsnittene. Jeg har vært konsekvent med å legge perspektivet til én karakter i hvert kapittel, fordi jeg hater at det kommer tanker og betraktninger fra flere karakterer i hytt og pine, slik som, for eksempel, i Stieg Larssons Millenium-serie.

Uttalelsen avsluttes slik:

«Når ideene blir innarbeidet i detaljene og forfatteren behersker sine virkemidler til det fulle, er jeg ikke i tvil om at han kommer til å skrive en fabelaktig spennende roman.»

Selv om jeg like før 2010 sa til en av mine nærmeste at jeg ikke kunne gjøre mer med boken nå, gleder jeg meg til å sette i gang med å redigere den og omlegge handlingen. Noe av det mest inspirerende som finnes er konsulentuttalser. Svære ideer detter ut av meg og legger seg fint inn i handlingen i hele serien helt av seg selv, på en naturlig og nesten magisk måte.

:)

14/01/2010

Haha!

Da jeg bodde på den forrige hybelen min (som forøvrig var et grusomt sted uten noe smakfullt invetar annet enn husedderkopper som kunne størrelseskonkurrere med tærne mine) hengte jeg opp et bilde av meg selv på garderobeskapet som maritmarit tok i forbindelse med en skoleoppgave. På bildet har jeg på meg hatt og later som jeg spiller munnspill, og den strategiske posituren fremstilte meg på en meget kul måte som jeg likte, derav den selvdyrkende opphengingen på garderobeskapet.

Da jeg og min venninde Synnøve gikk hjem fra butikken i dag, utbrøt hun plutselig: «Det er deg!»

Jeg så meg rundt, men kunne ikke se noen som lignet på meg, helt til jeg oppdaget at hun sto og kikket opp i vinduet til det gamle rommet mitt på min gamle hybel. Jeg stilte meg ved siden av henne, og der oppe, på garderobeskapet, hang det et bilde av en gutt med hatt som trolig spilte munnspill med stor innlevelse.

Ja, det var altså jeg som ennå hang der på garderobeskapet, selv om et par svenske jenter (som jeg mistenker for å være lesbiske) har flyttet inn der og allerede bodd der i et halvt år. Av en eller annen grunn har jeg glemt å ta med meg bildet da jeg flyttet ut, og av en enda fjærnere grunn har disse jentene valgt å ha det hengende.

Vi fikk oss i alle fall en god latter!

Older Posts »
footer