Jeg har alltid sagt til mine foreldre: «Dere som opplevde, 60-, 70-, 80- og 90-årene levde i en spennende tid. Dere hadde den beste musikken, de beste filmene ble laget, de mest spennende nyhetene skjedde. Nå om dagen – ingen ting ekstraordinært skjer.»

Ingenting.

Jeg er veldig interessert i verdensrommet. Siden jeg var liten har dét og dinosaurer fascinert meg. Dinosaurmanien har kjølnet litt, men verdensrommet synes jeg stadig er spennende, kanskje mer og mer nå som jeg får mer og mer kunnskap om det og utforsker det med en mer personlig metode gjennom bokskrivingen. Mine favorittemner er svarte hull, ormehull, svart materie, fjerne planter og utenomjoridsk liv. En svært bra dokumentar om utenomjordisk liv avsluttes med en monolog av den svært kjente vitenskapsmannen Stephen Hawking (sitert etter hukommelsen): «Jeg tror vi får vårt første møte med utenomjordisk liv iløpet av dette århundret, og jeg tror det vil bli slutten på verden slik vi kjenner den.»

Jeg tror også det vil skje snart. For et par år siden ble et ekstremt avansert teleskop som har blitt utviklet siden månelandingen satt i drift. Teleskopet har som eneste formål å finne andre jordlignende planeter i fjerne kanter av verdensrommet. Nesten hver eneste dag de to-tre siste årene har teleskopet oppdaget nye planeter. Og flere ganger har vi funnet noen som ligner mye på vår egen. I dag kom nyheten om en planet med flytende vann – det essensielle for alt liv slik vi kjenner det.

Jeg tror møtet med intelligent liv fra en annen planet er nært forestående. Kanskje har vi allerede hatt det. Personlig mener jeg UFO-teoriene er vanskelige å forholde seg til. Så mange gjør narr av det. Jeg har selv blitt ledd av og, helt ufrivillig, blitt inspirasjon til en rekke spontanvitser om grønne menn og alt det der. Av den grunn snakker jeg sjelden om det. Jeg undersøker det i mitt stille. For helt siden jeg gjorde min egen observasjon har jeg trodd på utenomjordisk liv.

Hva så jeg? Ikke noe fancy. Jeg og min bestevenn Simen lå på bakken og gjemte oss, ettersom alle guttene lekte krig i skogen. Brått sier Simen: «Hva er det der?» Jeg kunne ikke se noe først. Ikke før jeg oppdaget et blinkede lys bare noen hundre meter over oss. Jeg så at lyset var festet i noe ganske stort, omtrent som et fly, og det beveget seg like sakte som når du spasserer en tur i parken. Objektet fløy lavere enn fjelltoppene og vi fulgte med på det i ti minutter, helt til det var ute av dalen og forsvant.

Jeg vet at det ikke var noen menneskelig farkost. Vi har ikke konstruert noe som kan fly så sakte, så lavt og uten en eneste lyd. Jeg tuller heller ikke med dere. Jeg skjønner så alt for godt frustrasjonen til alle dem som ikke blir trodd.

For det er ikke tullball.

Hvorfor er det så rart? Hvorfor er det umulig at det finnes liv på andre planeter? Tilogmed intelligent liv? Vår planet er en av mange kvadrillioner. Verdensrommet er uendelig stort. Vi har funnet en planet med flytende vann. Vi vet at livet oppsto helt spontant da flytende vann – som muligens kom fra en komet, som igjen kom fra en annen planet – reagerte med stoffer på den harde jordskorpa. I ursuppa, som den kalles, ble små bakterier skapt. Etter hvert som det ble mer vann på planeten og vi fikk en atmosfære utviklet disse bakteriene seg til amøber og etterhvert små krepslignende skapninger som fløt rundt i den våte tilværelsen. De ble etter det igjen til fisker, som en dag fikk bein og vandret opp på landjorda, der de utviklet seg til millioner av dyrearter. Og en dag gikk en liten ape rundt og lette etter mat. Den så et eple på en høy gren som den hadde lyst på, og reiste seg opp på to. Mennesket hadde oppstått.

Hvorfor er det så usannsynlig at dette kan skje på andre planeter når det er så mange av dem? Livet på jorden begynte for et sekund siden, sammenlignet med planetens og universets alder. Utviklingen av livet kan ha skjedd på helt andre måter og mye tidligere på en annen planet. Det er ikke usannsynlig. Og det er heller ikke usannsynlig at de har funnet oss.

Det er fristende å si at det er mye sprøere å tro det på Bibelen, men så langt skal jeg ikke gå. Jeg har respekt for de religiøse. Huff, nå gikk jeg jo egentlig så langt. Men jeg lar det stå. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er bitter når det kommer til dette temaet. Og når jeg er bitter kan jeg ty til litt uakseptable uttalelser.

Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før vi finner dem. Jeg tror det kan skje mens vår generasjon ennå lever. Og jeg gleder meg. Drømmen om å oppleve nærkontakt av tredje grad er større enn forfatterdrømmen.

Jeg tror ikke det vil bli slutten for verden slik vi kjenner den. Jeg tror det vil bli begynnelsen på noe nytt. Og vår redning.

Beklager at dette ble så langt. Jeg hadde egentlig tenkt å blogge om noe helt annet, men skrivegleden tok overhånd. Uansett, venner. Vi lever i en spennende tid.