Mitt navn er Stian "Naitzel" Grundstad. Jeg er 19 år gammel. På naitzel.com kan du lese om skriving, Pepsi Max og spennende tema, alt flettet sammen med mitt liv på et intrikat vis.
Verden er fortapt. Det har slått meg for lenge siden. Det blir bare verre og verre for hver dag som går. Men jeg så en film i dag som ga meg håp. Som overbeviste meg om at det finnes hjelp der ute. En person som inspirerte meg. Som fikk meg til å skjønne at verden ikke er fortapt allikevel. En person som, i likhet med meg selv, har skjønt at man må huske døden.
La meg presentere dere for denne personen:
I niende klasse kom den grusomme Kunst og Håndverk-læreren min som minner om Magica fra Tryll (eventuelt en gammel og herjet versjon av Nemi) mot meg som en storm. Hun presset meg opp i et hjørne, stirret på meg med sine, dype sorte øyne og sa med Oslo-dialekten sin: «Jeg har hørt et rykte om at du driver og skriver en bok.»
Hjertet mitt hoppet ut av ledd. Hva i all verden er galt med det? tenkte jeg. Og hvor hadde hun fått tak i slik konfidensiell informasjon? Jeg hadde jo nettopp satt i gang med prosjektet mitt! Jeg ble nesten redd der jeg sto. Hun var ikke kjent for å være hyggelig, og jeg visste at jeg mindre enn en uke tidligere hadde ødelagt en slik dyr nål som vi drev og stoppet ut små vatthjerter med. Heldigvis hadde hun bare tenkt å fortelle hvor flott hun syntes det var at i alle fall noen var interessert i kultur i denne verden. Og fra den dagen utropte hun seg selv til min forfatter-mentor. Ja, det var ikke måte på hvor mange hun kjente innenfor bransjen som kunne hjelpe meg. Jeg traff henne senest her om dagen. Hun maste fortsatt om boken min.
Uansett. Noe av det første hun gjorde var å bedyre at jeg måtte sende inn et utdrag til en slik antologi som het Signaler. Jeg ante ikke hva en antologi var, og jeg følte meg ikke klar til å sende av gårde favorittsysselen min på den måten, så jeg lot det fare.
Det siste året har jeg fulgt med på folk som har realisert sine forfatterdrømmer gjennom slikt. Og ikveld var det en høyst utropende twittermelding som engasjerte meg. Jeg tror jeg skal sende inn en novelle til Signaler 10.
Men jeg er ikke sikker på hvilken! Det står mellom to alternativer: «KS» eller «I et hjørne av verden». Jeg liker dem begge, selv om det er to vidt forskjellige historier. Min favoritt er «KS» fordi den er av ulike grunner svært personlig. Det var noe spesielt som skjedde da jeg arbeidet med slutten, og den bokstavelig talt skrev seg selv. På en annen side fikk «I et hjørne av verden» svært gode tilbakemeldinger på trafo.no, der jeg legger ut skriveriene mine og får tilbakemelding fra ekte mentorer. Jeg ble sammenlignet med både Tarjej Vesaas, Paulo Coelho og evangelistene. Jeg sår nå mine tvil rundt den slags sammenligning, men hyggelig er det uansett når etablerte forfattere slenger rundt seg med slik ros og lar det havne på mitt lille hode.
Jeg vil av ovennevnte grunner henvende meg til dem som måtte lese dette en trist høstdag like før julen ringes inn. Jeg vil med dette be dere om en aldri så liten tjeneste. Ja, jeg vil påstå at det er en ganske stor tjeneste om noen tok på seg oppgaven. Jeg vil med et lite håp i hjertet spørre om dere kunne tenke dere å lese disse to, og gjøre dere opp en mening, og fortelle meg hvilken jeg bør gå for, og hvorfor.
Merk: Det er lenge siden jeg skrev dem, det er ikke gjort noe med dem etter tilbakemeldingen fra mentor, og jeg har utviklet mine skriveferdigheter i ettertid, så om jeg skulle sende inn en av dem, vil de bli bearbeidet.
For mange år siden, satt jeg som liten og naiv og kikket på internettet. På et tidspunkt kom jeg over teorien om verdens undergang i 2012. Jeg har alltid vært glad i konspirasjonsteorier, og da det gikk opp for meg at mange seriøse forskere tror verden går mot en ende om få år, var alt sammen spennende og fascinerende, for å si det mildt.
Her om dagen så jeg filmen. Den var dårlig. Men hva mer kan man vente når Hollywood skal lage film om verdens undergang? Det ble patriotisk USA-propaganda og spesialeffekter i hver en scene. Jeg mistenker at hele filmen er spilt inn i studio. Ikke en gang da de satt og spiste frokost og huset begynte å skjelve, kunne de la vær å bruke datagenererte effekter som gjorde det hele… uekte.
Uansett. De siste dagene har jeg dykket lengre ned i denne konkrete teorien. Og i den sammenheng kom jeg over det norske nettstedet Nyhetsspeilet, som er en slags nettavis som analyserer alle slags nyheter, vrir og vender på hver en setning og klarer å koble selv det minste opp mot en eller annen konspirasjonsteori. Av åpenbare grunner skrives det mye om svineinfluensaen nå for tiden. Ikke nok med at selve influensaen er satt ut i live av verdens myndigheter for å renske opp på jorda. Jo, det samme gjelder vaksinene.
Jeg har sittet og lest litt på nettstedet, og det er ganske spennende det de skriver. Det som er enda mer interessant, er de som kommenterer og diskuterer på forumene. Det er godt utdannende forskere og historikere og økonomer og jeg vet ikke hva, som snakker seriøst og alvorlig om hvordan mayaene visste om finanskrisen, om hvordan dollaren kommer til å bli verdiløs i desember neste år, hvordan dette vil utløse en global krise som igjen fører til “verdens undergang” – ikke 21. desember 2012, men 29. oktober 2011. Nettstedet forklarer at grunnen til at media snakker om 2012, er en direkte ordre fra myndighetene, slik at vi ikke skal rekke å forberede oss på katastrofen før den inntreffer et år tidligere enn ventet. De er enige om at dollaren kollapser og innleder en finanskrise så stor og global at den vi sliter med nå om dagen kan sammenlignes som en liten og helbredelig konkurs.
Selv om det kan minne om sludder og upålitelig skvalder, anbefaler jeg alle å ta en titt. Det kan være ganske underholdende!
Da jeg og broren min satt og så på en film i helga, var det en scene på en slik stereotypisk amerikansk veikro. Jeg sa til ham at det hadde vært gøy å bygge en sånn i Lofoten, med et veldig gjennomført amerikansk tema, men kanskje inkludere et snev Lofotsk i det hele. Han var enig i at det var en god idé. Nå ikveld satt jeg sammen med deler av bekjentskapskretsen min på en café vi kaller Brygga, fordi det er en gammel brygge, og da begynte jeg å tenke på denne ideen igjen. Jeg jobber selv på min tantes café og liker det svært godt. Jeg kunne faktisk tenkt meg å drive en selv, og denne ideen ble bare mer og mer attraktiv. Nå er det blitt en drøm. Min amerikanske drøm.
Flere delikate detaljer kommer under. Men først noen stemningsbilder:
Cafeen min, eller dineren som det kalles på amerikansk, skal bygges på stedet der min tantes café ligger i dag (hvilket er et meget populært sted selv om det ligger milevis unna de nærmeste tettstedene, og som hun har sagt at jeg kan ta over om jeg vil). Den skal enten hete Naitzel’s Inn, The Pepsi Max Inn eller Husk at du skal dø/Memento Mori Inn. Eller noe kulere om jeg kommer på det en dag jeg ikke er så trett eller ukreativsk som ikveld. Jeg skal servere slike amerikanske retter, som hamburger, kirsebærpai og milkshake med krem og kirsebær i høye glass. Men jeg må jo også ta vare på lokalbefolkningen, og for å ikke skremme dem helt bort skal jeg lage vanlig mat også, sånn som vi serverer der jeg jobber. Jeg skal hele tiden stå bak disken med et hvitt forkle, skriveblokk og blyant bak øret. Jeg skal kjenne alle mine stamgjester og vite hva de foretrekker og hvordan de foretrekker det (virkelige stamgjester er like sære som stamgjester på film). På bordene skal det stå en meny, en boks med servietter, salt- og pepperbøsje og en flaske ketsjup av merket Heinz. Gulvet er sjakkrutete. Pepsi Max skal selvsagt være husets spesialitet, og den kan man få servert på ulike vis. Min personlige favoritt vil være for familien, eventuelt vennegjengen, eventuelt en veldig tørst livsnyter – en balje full av Pepsi Max med flytende sitronbåter og små isfjell. Også bare auser man ut av den og oppi whiskeyglass. På veggene skal det henge kule bilder av berømte amerikanske dinere. Jeg skal også ha en juke box som spiller musikk av The Kinks, Edith Piaf og Buddy Holly (Hør på Everyday, hvis du vil ha et godt eksempel (den er med i en LOST-episode)). De ansatte skal ha faste uniformer, og jeg kommer til å foretrekke unge jenter (for gjestenes skyld selvsagt). Men det skal også være en ansatt ryddegutt av det tynne slaget og en litt eldre dame som bare røyker og ser sur ut.
Såder. Nå tror jeg at jeg har fått med alt. Jeg må medgi at dette er an gasnke crazy idé, og det ville vært enda crazyere å gjennomføre den, men som sagt: Husk at du skal dø.
Noen ganger får jeg det for meg at jeg gleder meg til fremtiden. Jeg er en rutinemann og liker best å ha det slik jeg har det nå, hele tiden. Og akkurat nå har jeg det perfekt. Jeg bor i Lofoten. Det er et bra sted å leve, selv om de fleste innbyggerne har på seg hullete masker. Jeg driver med kreative saker på medier og kommunikasjon (selv om vi kanskje kunne fått et snes mindre lekser). På fritiden slaraffer jeg så mye som mulig, og det kan være alt fra å dra seg i senga til å drikke Pepsi Max på café (men jeg hater å gjøre det alene, så her og nå hinter jeg til the others). Og sist men ikke minst så går jeg og drømmer om å bli forfatter. Jeg tror nesten jeg liker det bedre enn jeg vil like å bli forfatter, om det noen gang skulle skje. Det er jo alltid ventingen som er det beste. Etterpå har man liksom ikke mer, annet enn minnene.
Den siste tiden har det vært mye depresjon ute og gått. Venner har vært deprimerte og jeg ble også det etter hvert. Jeg vet ikke hva det var som gikk av meg, men noen ganger blir det sånn. Jeg liker å minne alle på at de må nyte livet hele tiden, men jeg forstår at det ikke alltid er like lett. Vi lever i en farlig materialistisk del av verden. Det er så mye som kan knekke oss, og det er så lite som skal til for å knekke oss.
For en stund tilbake skjedde en rekke ting som satte meg kraftig tilbake, og jeg dømte straks november som den store depresjonsmåneden, men jeg har bare vært glad så langt. Ikke lykkelig, men glad. Og i dag er det på topp! Det er derfor jeg sitter på gutterommet på Grundstad og skvaldrer ut til dere. For det liker jeg. Snakke om meg selv. Og da passer det fint å gjøre det akkurat her.
Jeg har oppdaget noe finurlig. Selv om man er trist eller glad, så hjelper det å le. Men latteren skal ikke være en konsekvens av noe. Nei, den skal komme fra deg. Fra ditt indre. Glem det med konsekvens, det er nemlig ett unntak. Hvis latteren kommer på grunn av et minne går det bra. Det er ikke noe som er mer innenfra enn et godt og varmt minne. Og når du har sittet en stund og lokket på latteren, da åpner du munnen på vidt gap og lar alt du har der nede komme ut! Jeg kan love deg at du vil le godt. Selv om du samtidig gråter av sorg, så vil latteren komme, og den vil være så kraftfull at den river med seg alt det onde og erstatter det med godhet. Ikke vær redd for å dø av latter (det finnes ingen bedre måte å dø på).
Det finnes alltid noe å være glad for.
Jeg ler ikveld. Det er fordi jeg er glad. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg er glad. Håper de som måtte lese dette er glade også. Hvis ikke, skratt til du får fnatt!
