Selv om jeg avsluttet det forrige blogginnlegget med å avsløre at jeg skulle reise til et sted uten internett og begrenset mobildekning, var det allikevel med et visst håp om at mulighetene for kontakt med resten av verden hadde begynt å eksistere hos min mormor, da jeg satte meg på flyet og pustet lettet ut. For nå var det tid for en avslappende uke. Noe jeg kjente jeg trengte.
Det hadde dessverre ikke blitt noe internett der, men hvis man satt ved vinduene kunne man få hele tre hakk med dekning på mobilen! Og det var til en viss trøst. Selv om jeg ikke liker å innrømme det, er jeg ganske avhengig av internett. Dette er hovedsaklig fordi noen av mine daglige rutiner foregår der ute i cyberspace (og når jeg tenker meg om er det litt skummelt at man lar noen elektroniske signaler ta seg av såpass store deler av livet). Jeg har verken facebook eller nettby og jeg er aldri på msn, men jeg liker å twitre og lese blogger, lete etter nye historiske hendelser å granske, finne ny musikk og nye filmer å se, samt følge med på hva som skjer ute i den vide verden.
Derfor var det bare å ty til neglebiting og hensynsløs Pepsi Max-drikking når følelsen av å være avskåret fra resten av verden ble som verst.
Men heldigvis førte dette til at jeg hadde mye tid til overs. Og denne tiden tilbrakte jeg ofte inne i mitt eget hode, et sted jeg liker meg svært godt. Der er jeg nemlig min egen herre. Det sies at en forfatter alltid er på jobb, og dette utsagnet kan jeg bekrefte. Det går ikke en time uten at jeg tenker på menneskene jeg har funnet opp, historiene de har å fortelle, verdenene de lever i, tingene de liker, dagen de dør. Og disse feriedagene har de kreative delene av meg jobbet på høygir. Nesten hver eneste natt har jeg, noe motvillig, vært nødt til å stå opp og hente notatbøkene mine for å skrive ned nye ideer, både til nye romaner, til bøkene om Raymond Lille og fotoprosjekter – og til og med hele handlingen til en helaftens spillefilm!
Jeg har også fått tid til å se masse på film, og det er alltid så inspirerende for meg.
Jeg har med andre ord en travel tid foran meg, som om jeg ikke hadde nok å gjøre fra før. Heldigvis har jeg kommet meg tilbake til vakre Lofoten, som er det mest inspirerende i hele verden.
Vel, la kreativiteten springe, la Pepsi Max’en forringe.
