De siste ukene har vært en sann pine. Jeg har aldri vært vant til å gjøre lekser. Mitt livsnyterinstinkt forteller meg hele tiden når det er nok leksegjøring, og det er omtrent like før alt det jeg absolutt må gjøre er gjort. Etter det skriker kroppen min etter rekreasjon, og jeg tar meg gjerne en Pepsi Max før jeg går igang med å kose meg. Det kan være alt fra lesning til en tur på Præstengbrygga, og ofte skriving. Jeg liker også å spise mat eller godteri.
Men da vi begynte på vårt tredje år på videregående, fikk vi sjokk. Lærerne gav oss lekser. Og det var ikke lite. Ja, de aller fleste som leser her vet hva jeg snakker om. Det ble til slutt ikke tid til annet enn lekser. Til og med i helga må man gjøre lekser. Og etter min mening er dette umenneskelig. Det er greit at det er siste året og mye som skal inn, men når sant skal sies så er ikke alt det lærerne ber oss gjøre uhyre nyttig. For eksempel eksisterer det ingen form for læring i at en elev blir tvunget til å skrive et essay om språket i forandring på nynorsk, når eleven ikke aner hvordan et essay skal skrives og ikke har skrevet nynorsk siden ungdomsskolen.
Jeg er rett og slett utslitt. Nå i helga måtte jeg lese til naturfagprøve og begynne så smått å lese til historeiprøve. Jeg måtte skrive en rapport i naturfag og et treatment (eller manus) til en dokumentarfilm som jeg ikke aner når vi skal få filmet, fordi lærerne har funnet ut at det er mye læring i å dra på båltur i to dager. «Fornuftige ting kan dere drive med hjemme. Dere har jo ikke noen annen form for liv uansett.»
Et annet bekymringsmoment er livsfilosofien min, som jeg er veldig nøye med å dyrke. Jeg husker at jeg skal dø, at livet er kort, og derfor nyter jeg det til det fulle. Men jeg nyter ikke livet når jeg gjør lekser. Da kjeder jeg med så grusomt at det er til å besvime av. Og når hele dager går med til å kjede seg grusomt, faller hele livsfilosofien min i grus, noe som er meget urovekkende. Og jeg fikk virkelig kjenne hva som skjer da den siste uka.
Jeg ble deprimert. Hele forrige uke var jeg trist og tiltaksløs. I helga var jeg enda mer trist, og natt til søndag toppet det seg og jeg ble redd. Jeg fikk ikke sove og dette gikk utover arbeidet mitt på søndag. I dag, mandag, da jeg gikk til skolen, var jeg ødelagt innvendig. Det var bare så vidt at jeg ikke unngikk å stå opp. På skolen ble favorittscenen min i dokumentarfilmen vi skal lage voldsomt kritisert av læreren og gruppa vet ikke om den skal være med, hvilket gjør at jeg ikke ser lyst på filmlagingen. Deretter ødela lærer Turid, som er hatet av alle i klassen, hele dagen min. Jeg gikk hjem, drakk Pepsi Max og la meg for å sove.
Da jeg våknet følte jeg meg derimot veldig bra. Jeg tror jeg må ha drømt noe spesielt…
Jeg ser frem til at denne uka er over. Da er det nemlig høstferie. Jeg reiser sydover, folkens. Til Skoger utenfor Drammen. Der er det ikke internett og bare mobildekning under kommoden i entreen.
I Pepsi Maxens navn, nyt livet!
