I to år har jeg ventet. I lang tid har jeg nistirret på trailere og lest rykter. Og drømt. Om Den Store Filmen. En del av en serie som inneholder noen av mine favorittfilmer, og som er basert på noen av mine favorittbøker. Og nå, på siste visningsdag, har jeg endelig opplevd fenomenet. Harry Potter og Halvblodsprinsen. Den sjette av sitt slag. Jeg har sett den.

Da jeg plasserte meg i setet jeg hadde fått utdelt i kinosalen, var jeg forventningsfull. Og da lysene ble dempet og den evinnelige og kjedsommelige reklamen var over, sitret jeg av spenning. Og da Warner Brothers’ velkjente logo dukket opp på lerettet – omhyllet av røyk og akompagnert av litt skummelish musikk – smilte jeg fra øre til øre.

Jeg likte begynnelsen. Bildene av Harry og professor Humlesnurr som nettopp har vært i kamp med Voldemort og blir fotografert av Aftenprofeten, bragte meg rett tilbake til den forrige filmen og den gode stemningen jeg følte da jeg så den. Deretter får vi se angrepet på London, som både var godt laget og fylt med energi, som gav meg kraft til å dykke ned i trollmannsverdenen. Et slags kick. Jeg bøyde meg ned og plukket opp flasken med Pepsi Max fra gulvet, tok en slurk, lente meg tilbake – var helt klar.

Nå, etterpå, kan jeg si: Filmen var bra. Absolutt verdig å settes i sammenheng med den fantastiske verdenen J. K. Rowling skapte en dag på nittitallet mens hun fartet gjennom England via jernbanen. Jeg følte at bitene hang sammen, bedre enn den forrige. Og ting så omtrent ut som det jeg hadde i hodet mitt da jeg leste boka. De hadde plukket ut det som var viktigst og satt det sammen til en bra film, og det er det jeg mener er det viktigste. Å lage en bra film. Ikke glede de som elsket boken og lage en åtte timer lang film som gjengir absolutt hele innholdet i boken. Men fortsatt mistenker jeg at noen biter var litt vage, og kanskje vanskelig å få fatt på for dem som bare ser filmene og ikke leser bøkene.

Jeg likte stemningen godt. De grå og brune, mørke fargene, det sparsommelige lyset. Selv på dagtid virket det som svarte trollmenn kunne lure rundt hvert et hjørne. Og slik skal det være. Mørket nærmer seg. Bare vent til de to siste filmene.

Noe jeg likte svært godt, var dialogene. Det virket som manusforfatterne virkelig hadde tatt seg sammen og pirket ut de flåsete og overfladiske kommentarene som dominerte de tidligere filmene. Dessuten utnyttet mange av skuespillerne sine særtrekk og karismatiske fremtoninger, og presenterte de gode dialogene på en høyst tiltalende måte.

Når det gjelder skuespillerne, har mange av de unge mye å lære. Det virker som de beveger seg litt knirkete, lister seg inn i scenene og ler nervøst. Det er tydelig at de fortsatt ikke helt vet hva de gjør. Men på en annen måte er det interessant. Vi som er på deres alder, har jo vokst opp sammen med dem og listet oss inn i den voksne verden på samme vis. Litt knirkete. Allikevel unnskylder det ikke de skuespillerprestasjonene som var mindre bra.

Det var også en ting jeg ikke likte med filmens utseende. Og da snakker jeg om kulissene. De var alt for kunstige og unaturlige, og alt for mye animasjon. Det er et problem med slike fantasyfilmer. Det er billigere og mindre tidkrevende å ty til animasjon. Greit at det skal være en magisk opplevelse. Men, det får være grenser.

Til slutt vil jeg klage på slutten, slik mine to kompanjonger også måtte da vi oppsummerte etter endt forestilling. Den var det brukt alt for lite tid på. De kunne spart seg for alle de voldsomme følelsesutblåsningene i midten av filmen, og heller utforsket følelsene som befant seg i karakterene etter det grusomme og brutale drapet på professor Humlesnurr. Jeg følte at jeg fikk tid til å betrakte hele historien, men før vinden etter klimakset hadde fått lagt seg, blafret slutten forbi og jeg rakk ikke å gjøre annet enn å skjønne at den var kommet før den var over. “Det var helt anderledes i boken!”