bg
footer

28/07/2009

Ungdommen nå til dags

Filed under: Beretninger,Bloggen,Hendelser,Samfunnet,Skildringer,Tanker — Naitzel @ 01:16

Jeg sitter her og skriver et storslagent kapittel til boken min, men jeg må ta en pause og blogge litt. For i sofaen i den andre enden av stua, skjer noe som skremmer meg. Og heldige som dere er, skal dere få høre hva dette som er så skremmende, er.

Det sitter to jenter der. Søsteren min og en av hennes knisevenninder, en fra Værøy, sitter ved siden av. I fjortistidens navn har de hver sin bærbare datamaskin på fanget, og selv om de kjenner hverandre godt, sitter de og snakker med hver sine venner via dette internettet. Nå og da bryter de ut av sine egne verdener, ler ut i lufta og dulter hverandre, for å vise hva de teite guttene sier, eller fortelle hva den største bimbojenta nå har funnet på.

Jeg rister rystet på hodet. Skal de ikke snakke til hverandre? Skal de ikke finne på noe morsomt? Se en film for eksempel? Nei, de skal bare sitte der og kaste bort tiden sin på datamaskinen.

Hva har skjedd? Jeg vet nemlig at slikt foregår over alt blant dagens ungdom. De møtes, og alle har de med seg hver sin datamaskin, også sitter de der på internettbyene og msn og kaster bort tid. De knyttes ikke sammen slik gode venner før i tiden gjorde, bare når de ikke er sammen og kan snakke med hverandre på internett. Men det er ikke det samme. Man opplever ikke ting på samme måte. Jeg kan ikke forklare det godt, for jeg kjenner ikke dette fenomenet fra innsiden.

Min søster blir overrasket av noe uvesentlig på skjermen, og sier: “F***.”. Jeg snur meg brått og spidder henne med sylskarpe øyne: “Hva var det du sa!” (Jeg klarer ikke å godta at hun driver og bruker den slags ord.) Hun ser dumt på meg, og venninden sier: “Er ikke du atten? Søsteren min sier ikke noe når jeg bannes.”

Den rødhårede reven av en bror trekker seg tilbake, skadeskutt som han er, og blogger videre på sin live-beretning. Han blir mer og mer oppskjørtet. Han må gjøre noe. Han må stanse dette straks. Og han får en idé:

Nede på rommet står modemet. Det har en avknapp. Med ett trykk kan jeg rive dem ut av verdenen sin, og kanskje redde dem.

De ser på en video nå. Jeg skal gå ned og gjøre det.

Fortsettelse følger…

OPPDATERING

Søsteren min: Stian, nettet sluttet å virke.

Jeg: Å? Jeg tror da… nei, mitt er også borte. Merkelig…

Venninden: Hm. Hvorfor det?

Jeg: Det har sikkert skjedd en feil.

De legger fra seg datamaskinene, ikke overtydelig skuffet. Søsteren min henter godteri fra Söta Bror, og tro det eller ei: De snakker sammen! De snakker om vanlige ting som ikke har med internettet å gjøre. De forteller vitser og ler. Og, de bestemmer seg for å spille kort! Akkurat som i gamle dager. De er overtrøtte og i forsøket på å spille rederlig, feiler de og ler mer.

Fantastisk. For en følelse. Å gripe inn. Å redde dem fra fortapelsen. Jeg hadde aldri trodd at det skulle virke, at det skulle være så enkelt.

Internettet skal av en eller annen merkerlig grunn begynne å forsvinne fra nå av. Helt tilfeldig. Når søsteren min får venninder på besøk.

Slemt? Nei. De kan jo gjøre andre ting. Alt de trenger, er et lite dytt.

25/07/2009

Shopping overseas

Filed under: Hendelser,Lykkelig,Materialismeish — Naitzel @ 12:40

9121_big

Som dere (få lesere) kanskje husker, så jeg miniserien Band of Brothers for en liten stund siden. En av episodene handler om en såkalt medic (sanitærsoldat tror jeg det er på norsk). Da jeg så episoden la jeg ekstra godt merke til skuldervesken hans, en olivengrønn med det internasjonale røde kors-symbolet på. Jeg likte den mer og mer, og til slutt tenkte jeg: En sånn må jeg ha!

Så jeg begynte å google, og etterhvert fant jeg en hel del slike skuldervesker, og jeg endte opp med en khakifarget en (se bilde) som bortsett fra fargene er helt lik. I tillegg var den vintage, hvilket betyr at den er stenvasket og ser derfor brukt ut. Jeg befant meg da på en side kalt 1st army supply…

Og jeg bestilte den! Det var latterlig enkelt, og jeg ble glad, ettersom jeg hadde sett for meg at det ville bli vanskelig å finne en slik vare. Visstnok er de meget populære. Jeg gleder meg til den kommer fra statene. Jeg gleder meg til å putte macen i den og gå rundt med den.

Den er perfekt.

21/07/2009

Den store ryddedagen

Filed under: Beretninger,Dagsoppsummeringer,Hendelser,Humor,Pepsi Max,Skildringer,Sommer — Naitzel @ 20:12

De siste ukene har mamma og lillesøster vært på ferie, og jeg, pappa og min storebror har vært husets herrer. Det innebar at jeg slapp løs flodbølgen min av notatbøker og andre skriverier, og broren min slapp løs sin flodbølge av ødelagte maskiner som han liker å reparere. Pappa er mest hos den andre familien sin, men om kveldene slapp han løs sin flodbølge av tekopper og teposer og tallerkener og tomme syltetøyglass. Til slutt så det ganske… rotete ut her.

Imorgen, onsdag den 22. juli, kommer mamma hjem, og derfor så jeg det best å begynne å rydde litt. Jeg og broren min delte arbeidet broderlig: Han ryddet benken og satte kopper og fat inn i oppvaskmaskinen, mens jeg plasserte all posten som hadde blitt slengt der det passet seg, i postkurven, ryddet kjøkkenbordet, spisebordet, mathjørnet til kattene og stuebordet, samt støvsuget. Jeg vet at dette slett ikke var noen broderlig inndeling av arbeidet, men broren min er ikke særlig begavet når det gjelder husarbeid, så derfor tok jeg det meste for mammas skyld.

Deretter støvsuget jeg. Og jeg fant fort ut at jeg elsker å støvsuge. Jeg har alltid likt det, men i dag var det ekstra godt. Jeg tror det er at jeg liker å se støvkornene og hårene og brødsmulene og papirbitene og halvparten av gulvteppene forsvinne inn i munnstykket. Jeg liker svosj-lyden som oppstår. Og jeg liker å se renheten som er igjen. Mens jeg støvsuget stua, oppdaget jeg at jeg hadde blitt dekket av kattehår da jeg koste med Diva Belle (ungen til Susie). Jeg kikket på støvsugeren og tenkte: Aha!

Støvsugeren sugde seg fast til t-skjorten straks den nærmet seg klesplagget. Jeg så hvordan hårene ble borte og jeg følte en slags tilfredsstillelse av dette. Da jeg var hårfri (bortsett fra de hårene som hører hjemme på kroppen min selvsagt) skulle jeg gjenoppta arbeidet med å støvsuge stua, men det var så gøy å støvsutge seg selv at jeg like godt fortsatte litt til. Jeg lot støvsugeren gli over kroppen min slik at den laget en slags prompelyd, og jeg fant fort ut at det kilte når jeg gjorde det på magen, og det måtte jeg le høyt av (jeg var heldigvis alene under denne seansen).

Jeg ble omsider lei av å leke med støvsugeren og fortsatte arbeidet med å støvsuge stuegulvet, kjøkkengulvet, trappa, sofaen og vinduskarmen (dette er den siste oppramsingen). Og da jeg var ferdig lente jeg meg tilbake og begynte å planlegge dette blogginnlegget. Jeg pustet ut. Den store ryddedagen (som bare hadde vart i en og en halv time (og dette er den siste paranteskommentaren)) var over og jeg kunne sannelig tenkt meg en P-max, men det hadde jeg ikke…

Om krig

Filed under: Erkjennelser,Film,Samfunnet,Tanker — Naitzel @ 16:42

Jeg har sett ferdig miniserien Band of Brothers nå. Den handler om en gruppe fallskjermgjegere (kalt Easy Company) under andre verdenskrig. Den handler om slagene de kjempet i og båndet som sakte men sikkert ble knyttet mellom dem. Samt en tankevekkende avslutning som jeg vil komme tilbake til.

Og avslutningen… jeg satt igjen med tårer i øynene. Jeg vet nå hva krig er. Det har skaperne av Band of Brothers vist meg. Jeg vet at det er en grusomhet med krig som ikke kan forestilles, den må oppleves. Å se sine venner dø på de grusomste måter, se likene deres ligge igjen, kvestet og sønderknust av maskingeværer og granater. Å føle livet forlate kroppen til mannen du nettopp skjøt mot. Å vite at du tok fra ham muligheten til å leve. Å stå på bakken, og plutselig miste foten, fordi du var på feil sted til feil tid.

For en stund tilbake fremførte jeg en tåpelig monolog for to venner om min fascinasjon for militærparader. Jeg vet at en av dem hadde sett Band of Brothers allerede da. Og jeg skjønner nå hvorfor han ble så oppfarende. Det finnes ikke noe i krig eller militær som er til å glede seg over, bortsett fra kameraderiet. Jeg har besluttet at jeg aldri kommer til å bidra til krig. Jeg kommer aldri til å utføre en eneste handling som kan støtte dette fenomenet. Det er det verste som finnes. Jeg håper, naivt nok, det en dag vil opphøre.

Og så var det denne avslutningen som for meg var så gripende. Det var en slags collage der vi fikk vite hva som skjedde med mennene i Easy Company etter krigen. De vendte tilbake til samfunnet og gikk inn i vanlige jobber, men ingen av dem klarte å fortelle sine venner og familier hva de hadde opplevd. Det fantes ikke ord. Og ingen av dem kunne glemme det de hadde opplevd i Europa i årene 1944 og 1945. Bildene av døde kamerater plaget dem resten av livet. Og det slo meg at det verste med krigen må være minnene. Den slipper aldri taket på deg. Du kjemper den, og hver dag resten av dine år på jorda må du tenke på den. Selv om mennene i Easy Company, og forsåvidt alle andre soldater på planeten, vant eller tapte, ble de alle straffet. Fordi krig er ondskap. Fordi det ikke finnes noe godt i den.

band_of_brothers_freres_armes_fond_ecran_2_1024x768

15/07/2009

Mannen med det lille teltet

Filed under: Beretninger,Jobben,Skildringer,Sommer,Tanker — Naitzel @ 21:47

Tror du han kommer i år også? Ja, selvfølgelig. Han kommer jo hvert år.

Det er sommer på Lofoten Turistsenter. Altså, med sommer mener jeg turistsesong. Og turistene kommer som alltid flokkende, både store og små, brede og smale, høye og lave. Til og med folk fra Japan!

Men jeg pleier aldri å bry meg stort om dem. Jeg liker å snakke med de som er hyggelige og hjelpe dem med å overleve her oppe i nord. Jeg liker å overraske dem (noen ganger overdriver jeg en smule). Men mer er det ikke.

Heldigvis er ikke alle “utlendingene” som kommer hit turistaktige. Og på Lofoten Turistsenter er vi så heldige at vi har en slik som stamkunde. Hans navn er Andreas Müller. Det sies at han kommer fra Tyskland, og det skulle jo navnet også tilsi, men jeg vet ikke jeg. Han virker ikke som en tysker. Jeg tror han kommer fra noe vi ikke kan forstå.

“Hva er det for en kar?” spør dere. Hvor vil jeg? Jo, denne mannen har alltid fascinert meg så lenge jeg har vært ansatt på turistsenteret. Han kommer nemlig til oss hvert år med motorsykkelen sin og bor på teltplassen noen dager i det bitte lille teltet sitt. Han kan ikke engelsk, og pleier bare å gå rundt om kring på et fredelig vis og slenger iblandt noen småord til oss ansatte. Jeg kan aldri forstå hvorfor den mannen kommer helt alene helt til Lofoten, også bor han hos oss av alle steder.

Mens jeg rengjorde bufeen i dag, smugkikket jeg på ham mens han spiste middag og drakk øl. Han så så ensom ut. Kikket på blomstene utenfor vinduet. Med et merkelig smil om munnen, som om verdenen utenfor var meget interessant. Jeg lurer på hvem han er. Jeg lurer på hvem foreldrene hans er, hvor han ble født, hvilke bøker han leser, hva som er favorittmaten hans, om han elsker noen, om han samlet på klinkekuler som barn… Jeg vil vite alt som er å vite om Andreas Müller. For han er et menneske av det sjeldne. Jeg tror ikke vi kan forstå ham. Jeg tror ikke han er ensom der han sitter, eller når han vandrer fredsommelig rundt på campingplassen.

Jeg håper i alle fall ikke det. Han fortjener ikke å være ensom, eller lei seg.

For er noe ved ham som fester seg i meg. Han er annerledes. Han vet noe som vi ikke vet. Jeg vil kjenne ham og spørre hvorfor. Men det kan jeg ikke. Og det er litt trist.

Older Posts »
footer