Jeg står i giv akt foran kaffetrakteren med hendene på ryggen. Jeg er klar.
Det er duket for fest. De utviklingshemmede på Vestvågøy skal ha sommeravslutning på vårt turistsenter. De har hele dagen vært her og der og gjort ting. Nå skal de spise kjøttkaker.
Og jeg føler meg… uforberedt. Her snakker vi om mennesker som ikke kan fungere i vårt samfunn. Som må passes på hele døgnet. Hvordan skal jeg takle dem? Hva skal jeg si til dem? Er de sinte, blide? Jeg har da møtt slike før, det er ikke det. Jeg er tross alt nabo med to av dem (og noen flere uoffisielle), men 46 stykker på en gang – det er mer enn nok for å si det sånn.
Og så kommer bussen, og de stormer som små barn over parkeingsplassen – alt dette ser jeg gjennom vinduet. En kvinne er den første over målstreken. Hun strener over gulvet, og hun er litt pussig, tenker jeg. Hun har store fortenner, et svært, afrolignende hår som nesten er større enn henne selv, og hun ser på alt annet enn oss ansatte. Også kommer de en etter en. Noen store, noen små. Noen tydelig annerledes, noen kan forveksles med de ansatte.
De får servert maten. Jeg ser på, for min oppgave er å bringe mat og vann fra kjøkkenet inn til de sultne. Dette er ikke nødvendig ennå. Og straks han ser meg, kommer min nabo Nils (30+) over gulvet og han roper som vanlig: – Hvordan går det, Stian?!
Nils er en stor mann og ganske skummel hvis man ikke kjenner ham, men jeg kan love dere at denne bamsen ikke kunne gjort en flue fortred.
Jeg nikker og smiler: – Det går bra.
Han forteller om turen de har vært på, og jeg kommenterer det jeg kan. Så kommer han med den andre faste frasen sin: – Blir det noe damer (ja, han er akkurat som Kjell Bjarne i Elling)?.
Jeg sier til ham (som vanlig): – Nei, det er det dårlig med.
Han smiler lurt og legger bjørnelabben sin på skulderen min: – Ja, rett som du gjør. Det er bare å trøske dem på dynga. Men, ikke få deg sånt kjeftkvinnfolk som hun der.
Nils peker på en ung dame med militærT-skjorte som, ja, ser litt morsk ut. Hun hører ham og stirrer hatsk på ham. – Ikke pek på meg, Nils! glefser hun og flere av de utviklingshemmede snur seg forfjamset.
Nils ler så han rister. Så sier han til kvinnen: – Hvis du tenker på meg i natt, så skal jeg tenke på deg.
Kvinnen: – Hold kjeft!
Jeg har det travelt og Nils setter seg. Når jeg kommer ut av kjøkkenet igjen med vann, kommer en tynn mann med mer hår på brystkassen enn på hodet bort til meg og sier: – Hei!
Men så ser han nærmere på meg, og sier tydelig skuffet: – Nei, det var ikke deg.
Jeg ser en kvinne som gråter, og noen trøster henne. Sjefen min forklarer at hun hadde gledet seg så til disse kjøttkakene, for hun har vært der før og spist, og nå har hun spist dem opp allerede. Det er til å bli trist av.
Jeg studerer forsamlingen. De er ganske søte der de sitter og spiser og ler av hverandres galskap. De har det i alle fall gøy. Jeg tror ikke jeg har sett så mange glade mennesker på lenge. Og jeg tenker: Så fint de må ha det. De har ingen bekymringer. De trenger ikke å bry seg om oss, for vi bryr oss ikke om dem. Disse menneskene har blitt forlatt av sine familier og sendt på en anstalt. Disse menneskene døde i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Her i Norge ble de gjemt bort på små kott i det vide land, og ingen trodde at de fantes. Disse menneskene ble lobotomert (se wikipedia). Disse menneskene har alltid blitt sett ned på, blitt ledd av og fått høre hvor ubrukelige og plagsomme de er.
Men allikevel sitter de her og ler! De er lykkelige.
Og et lite sekund er jeg usikker på om det er oss eller dem som er de normale.
Dette er kollegaene mine.