I helgene jobber jeg på en kafé, og der selges det blant annet alkohol og sigaretter. Men som umyndig, har man ikke lov til å behandle kunder som kjøper slikt, og jeg har derfor opp gjennom mine år som ansatt på denne kafeen, vært nødt til å springe ut på kjøkkenet og hente “en voksen” hver gang slike kunder kommer. Som oftest har “de voksne” på kafeen bedre ting å gjøre enn å stå og sløse bort tid i kassen, og jeg har derfor følt meg veldig i veien når dette har skjedd.

Men for en tid tilbake skjedde en historisk hendelse. Den attende februar totusenogni var det hele atten år siden attende februar nittennittien, og Stian Grundstad, i noen kretser kjent som Naitzel, kunne endelig kalle seg “voksen”. I alle fall var han, eller jeg, blitt såkalt myndig.

Hvilket betydde at jeg endelig kunne behandle alkoholikere (nei, vi har ikke slike kunder, men det er et fint ord) og andre røyksugne kunder. Men ikke før i dag kom det en dame som skulle ha en ølboks – og en pakke sigaretter! Jeg så dette og smilte, for alle “de voksne” hadde pause og satt like ved kassen. Straks en av dem så dette, spratt hun opp slik at jeg skulle slippe å spørre henne om det, men da smilte jeg mer og sa: “Nei, nå er jeg gammel nok.”

Hun lo og sa at ja, det er jo sant. Så satte hun seg, og jeg følte meg veldig stor der jeg sto. Men da skjedde noe uforklarlig og uventet. Jeg ble nervøs. Jeg begynte å skjelve, og jeg glemte både hva ølboksene koster og sigarettene, enda så godt jeg har pugget dem. Jeg kunne ikke skjønne hva som skjedde. Jeg skulle jo bare analysere noen gjenstander, summere prisene på hver av dem og deretter fortelle kassaapparatet dette ved å trykke på knapper. Til slutt skulle jeg få betaling og finne ut om noe skulle tilbake til kunden. Ikke noe problem. Men allikevel var det like før jeg gikk i gulvet. Jeg som tilogmed hadde kjøpt slike ting til meg selv i butikken flere ganger.

Jeg bet meg i leppa og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, før jeg ble nødt til å spørre “de voksne” og avbryte min onkel mens han fortalte en morsomhet, og han er ikke så glad i å bli avbrutt.

Dessuten førte dette til at hele kafeen hørte på mens jeg sto der og forhørte meg om prisene på ølbokser og sigaretter. De snudde seg automatisk, og en av stamgjestene, som er en over middels nysgjerrig dame, kikket ekstra nøye både på meg og min etterhvert forlegne kunde.

Jeg fikk omsider slått inn prisene på kassen, men nok en gang ble jeg grepet av uforklarlig nervøsitet. Hun betalte med en tohundrelapp, og når jeg skulle regne ut hvor mye hun skulle ha tilbake stokket tallene om på seg i hodet mitt og jeg følte meg både svimmel og kvalm. Da jeg ennå ikke hadde klart å finne ut hva damen skulle ha tilbake, trodde jeg det var like før jeg skulle besvime eller få panikkangst eller noe lignende, men den stakkars kunden kom meg til unnsetning og regnet ut hva hun skulle ha tilbake.

Takknemlig ga jeg henne pengene, smalt igjen kassen og kom meg inn på kjøkkenet, der ingen kunne se meg, og jeg støttet meg til benken. Jeg måtte ha et glass vann.

Som barn har man alltid noen favorittsteder. En spesiell sten der man satt og filosoferte over slike barne-spørsmål, en bekk der vannet alltid smakte best, eller din storebrors soverom, der det alltid er så mye spennende…

Selv hadde jeg flere slike steder, og jeg fikk se noen av dem igjen i går da jeg skulle ut og ta bilder sammen med min nevø Adrian. Vi tok turen utover på “Grundstad-sletta” (dette er den flate delen av Grundstad med utsikt mot havet, den delen som ligger mot Vågan). Da vi hadde vært innom fugletårnet og begitt oss mot det gamle Annie-huset som har stått urørt i tiår, kom jeg til å se mot en steinrøys som ligger i utkanten av et jorde som ligger langs hovedveien. Jeg husket straks at jeg og min barndomsvenn Håvard hadde en hule i denne steinrøysa. Jeg hadde ikke vært i denne hula siden jeg var kjempeliten, type andreklasse, og jeg foreslo for Adrian at vi gikk de få meterne bort dit for å se.

Hula var akkurat slik jeg hsuket den, men selv hadde jeg forandret meg litt, noe som førte til besvær da jeg skulle komme meg inn. Hula var nemlig perfekt i størrelse da jeg gikk i andreklassen. Men jeg fikk omsider presset meg gjennom åpningen, og inni var det fortsatt ganske romslig. Og gjett hva, ennå fantes det spor etter meg og min venn Håvard. Det lå nemlig en liten Tom & Jerry-figur der (en gul Tom), og denne var halshugget. Jeg kunne straks huske den gangen vi la den der. Håvard samlet nemlig på slike figurer. Egentlig samlet han på alle slike små figurer som han fikk i corn flakes-pakker og kinderegg. Og noen ganger moret vi oss med å utsette dem han hadde mange av for ekstrem tortur. Som oftest endte det med figurenes død. Kanskje hadde vi tenkt å begrave denne i hula. Akkurat det husker jeg ikke.

Her sitter jeg i hula og ser på en halshugget Tom.

Fra hula har man god oversikt over hele Grundstad.

Etterpå gikk vi til Annie-huset. Men idet vi skulle gå ned på jordet som har huset i sin ende, fikk jeg en idé. Vi kunne krabbe gjennom rørene som går under veien, slik jeg og Håvard pleide å gjøre når vi skulle dit. Også her skapte min noe større kropp problemer, men jeg kom meg gjennom.

Her er Adrian på vei gjennom et av rørene som går under veien.

Annie er en av mine forfedre, og pappa overtok huset hennes da hun døde. Han har dessverre ikke hatt interesse av å vedlikeholde det, ettersom det var ganske falleferdig allerede da han overtok det. Dem som derimot har hatt interesse for det, har kun vært innom for å stjele ting, og noen ganger rasert det som ikke har vært verdt å stjele. Denne harde og skjødesløse behandlingen har gjort huset så skrøpelig at det ser ganske skummelt ut, og det er desto skummlere på innsiden. Jeg tror ikke på spøkelser, og jeg er i alle fall ikke redd for slikt, men det huset der, det tør ikke en gang jeg å gå inn i uten mange mennesker sammen med meg. Derfor endte det med at jeg og Adrian rullet litt i bakken ved siden av huset i stedet for å gå inn.

Adrian ruller i bakken bak Annie-huset.

Videre gikk vi ut til Annie-holmene. På disse holmene tilbrakte jeg og Håvard en stor del av våre barndomsår. Her lekte vi både skipbrudne og spioner på hemmelig oppdrag. Vi pleide også å lete etter krabber som vi la på veien og så på mens bilene kjørte over dem. Krabbene likte seg veldig godt under noen plater som pleide å ligge i fjæra nedenfor Annie-huset. På en av holmene fantes det også en rusten og ødelagt radio. Vi latet som om vi klarte å reparere den, og slik fikk vi kontakt med redningsmannskapene når vi var skipbrudne, og kontakt med hovedkvarteret når vi var spioner. Vi bygde også en hytte av planker vi fant i fjæra, og restene av denne hytta er der ennå, fant jeg ut.

Dette er Annie-holmene.

Dette er den gamle radioen og restene av min og Håvards hytte.

Vi avsluttet eventyrferden med å se på et gammelt naust som også var åsted for mine og Håvards fantasifulle leker. Jeg husker en gang vi var drapsetterforskere og skulle etterforske et drap som hadde foregått i naustet (en mann hadde stukket en annen mann i halsen med en fiskekrok), og leken endte med at spøkelser ødela helikopteret vi hadde ankommet med, slik at vi måtte leve i fjæra resten av vårt liv og spise krabber og blåskjell.

Dette er det gamle naustet der jeg og Håvard pleide å leke.

På vei hjem beatboxet jeg og Adrian. Aner ikke hvem som tok dette mystiske bildet.