bg
footer

28/03/2009

Söta bror

Filed under: Humor — Naitzel @ 00:07

De siste dagene har kroppen min verket, kroppstemperaturen har vekslet mellom varm og kald og jeg har hatt svært vondt i halsen. Jeg har, kort fortalt, vært syk.

Torsdag ettermiddag hadde jeg vært sengeliggende i flerfoldige timer og jeg hadde ikke smakt mat på over ett og et halvt døgn. Så jeg fikk karret meg opp og kokt  sammen litt smakløs posesuppe. Ettersom smaken forsvinner når man er syk, gikk det helt fint. Jeg satte meg deretter i sofaen og gjorde noe jeg aldri gjør: Jeg slo på TV’en. Dere skjønner, TV har de senere år bare blitt fjernere og fjernere for meg. Jeg hater rett og slett å se på TV. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om det, og for meg virker det som programmene har blitt dårligere, og det har blitt alt for mange kanaler. Tror det var bedre før i tiden da det ikke var mer enn en kanal å velge mellom. Man ble ikke forvirret, måtte ikke velge hvilket program man helst ville se på, måtte ikke sitte i det uendelige og “zappe”, den mest hjernedøde aktiviteten jeg kan komme på.

Videre. Jeg hadde aktivisert fjernsynet, og straks ble jeg overveldet av masse lyder og farger og blinkende lys. Tusenvis av mennesker i alle aldre og fasonger, hudfarger og språkdrakter, ville ha min oppmerksomhet. Jeg ble sittende og måpe, mens fingeren min helt automatisk førte meg gjennom kanalene: Inn i et tåpelig, babyfarget musikkprogram, inn under huden på en kalkun i et slags matprogram, videre ned i hullene i bakken i Afrika, der det finnes maur på størrelse med – ah, det fikk jeg ikke med meg (byttet kanal igjen).

Ja, på denne elleville kanalzafarien var det bare å holde seg fast. Her skulle man se på biler bygget av skrap, som kjempet seg gjennom en skitten hinderløype mens en høylytt kommentator gjorde det mer spennende enn det strengt tatt var. Jeg så på mens modeller kranglet med hverandre og ble stemt ut. Og reklamer. Akk og ve, trøste og bære, måtte den som fant på at det er lurt med reklame på TV henges, skytes i filler og brennes, før restene sendes ut i verdensrommet, ja helst inn i Halleys bane.

Nok TV-klaging. Jeg kunne selvsagt fortalt mer om all elendigheten jeg ble utsatt for, men så har det seg slik at jeg faktisk etter uendelig leting fant noe interessant, og det var intet annet enn gode gamle NRK og nyhtene deres. Finnes det noe mer interessant enn nyheter? Nei. Jeg mener det er veldig viktig å følge med på hva som skjer rundt om på kloden. Dessuten er det spennende! Tenk at det ungdommer må lese og pugge om tyve år, kan oppleves i visuell form nå, bearbeidet ned til en behagelig serie bilder, akkompagnert med en hyggelig repporter som forklarer det vi ikke ser i bildene eller det de andre som opptrer i nyhetene lar være å si.

Etter nyhetene kom været. Vel, det er jo ikke like spennende. Hvem bryr seg om været med mindre man skal på skitur eller har tenkt å rømme til Færøyene og lurer på om det blir høye bølger? Jeg hadde verken planer om skitur eller rømming der jeg satt, så jeg zappet nok en gang til en annen kanal. Og tro det eller ei, her var det også været. Men vent, dette var ikke den kjedelige NRK-mannen med brun, streit dress og et så dystert ansikt at man skulle tro han nettopp hadde sluttet som begravelsesagent. Dette var ikke det kartet med grå, NRK-aktige farger. Dette er ikke norsk! For svingende! Förgrömmade unge!

Det står en svenske der og snakker om været…

Når det verste sjokket var over, studerte jeg denne svenske værmelderen nøyere. Han hadde en rosa skjorte på seg, og den var åpen slik at de grå brysthårene stakk ut, men det var langt fra sjenerende! På en eller måte virket det helt naturlig. Som om de sto i stil til den rosa skjorta. Mannen – jeg fikk ikke med meg navnet, men la oss kalle ham Kalle; det er passe svensk – hadde på seg en grå dressjakke, men heller ikke denne var lukket, og han hadde ikke slips. Han hadde en grå bukse, men alle klærne hang så ledige på ham at det nesten kunne se ut som han hadde det behagelig.

Kalle er liten, litt lubben, grå i håret, men de livlige øynene og smilet som alltid ligger på lur, strammer opp ansikstmasken såpass at han ikke ser gammel ut. Han ser ut som en liten røveraktig gutt der han står og forteller om regnbyger over Vestre Götaland. Han liker en god latter, og ofte kommer det en kort vits ut av munnen, som er omhyllet av et par fyldige lepper. Jeg tror han slurper når han drikker morgenkaffen. Jeg tror kona påpeker dette, men da tar han frem det lure smilet sitt igjen og sier: “Ta det lugnt, inget regn idag.”

Kalle liker ikke at folk kjeder seg når de ser på værmeldingen. Han tror de bare sovner og går seg vill på fjellet fordi de ikke visste at det skulle snø, eller drukner i Nordsjøen fordi det ikke var særlig lurt å rømme hjemmefra akkurat denne dagen. Kalle liker å ta det lugnt. Det ser nesten ut som han danser når han spankulrer foran værkartet, slik 70talls-disco. Det er nok ikke lenge før han tar frem en gammel plate med Boney M og nyter denne sammen med de millioner av seere som boltrer seg foran skjermen når Kalle skal fortelle om været, her finnes det både norske og svenske fans.

Og her hos oss må bare de kjedelige, grå NRK-værmelderne stå og bli grønne av sjalusi. Hvem skulle tro at man kunne bli berømt av å fortelle om været? Jo, på den andre siden av grensen, der de mener toll bare er tull, der er værmeldingen det mest sette programmet. Der deler de ut priser som “Beste værmelder” og “Beste mannlige reserve-værkart”. Der borte bor Kalle, en helt alminnelig værmelder, og han er travelt opptatt med å kommentere verdensproblemer, snakke på talkshow og redde katter som sitter fast i trær. Han er landets stolthet, og alle går med bilde av ham på T-skjorten sin, og alle har funnet på egne navn på hvert av de grå brysthårene som stikker ut av skjorta.

Og så er værmeldingen over. Kalle er borte. Jeg må trøste meg selv med å se på gamle Vidar Theisen-værmeldinger.

Her kan dere se to vanlige NRK-metrologer i lunsjpausen sin (dette er selvsagt paraodier, men likheten er ganske slående):

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=j9wMx-42iAc&feature=related]

22/03/2009

Samvittighetsstatus: Dårlig

Filed under: Beretninger,Hendelser,Tanker — Naitzel @ 18:38

Jeg har opplevd en flott helg med mange minnerike opplevelser og nye inntrykk. Når jeg nå sitter og tenker tilbake, driver hukommelsen inn på en samtale jeg hadde med en person jeg beundrer stort. Samtalen fant sted i timene mellom lørdag og søndag, og den var preget av filosofiske tanker som gikk gjennom tidene, over landegrensene og inn i de dypeste hemmeligheter.

Det hele startet med at jeg satt for meg selv og lyttet til alle de berusede lydene som preget rommet. Og plutselig begynte noen av de intellektuelle å snakke om Spania og fascismen. Jeg rettet straks blikket mot den unge herren som begynte på sin tale om Spanias nyere historie. Jeg reiste meg, hoppet over armer og ben og satte meg i sofaen ved siden av, og lyttet, og det tok ikke lang tid før jeg måtte delta.

Og det ble starten på en lang og interessant samtale om verdens problemer, om mennesket og hva som kunne vært løsningen. Jeg fikk bekreftet det jeg en stund har fryktet: Barack Obama er ikke så friskt et pust som mange tror. At det ikke finnes noen fungerende styreform. Jeg fikk vite en hel del om forfattere som jeg ikke visste, blant annet at Hemingway var en barsk amerikaner som likte å fiske og jakte. Han var altså ikke den britiske romantikeren jeg hadde et bilde av. Når det gjelder den delen skammer jeg meg litt, burde virkelig vite mer om en av tidenes største forfattere.

illustrasjon

Det viktigste er at denne samtalen gjorde noe med meg. Jeg fikk et helt nytt perspektiv, jeg skammet meg fordi jeg er en del av den vestlige verden, fordi jeg drikker så mye Pepsi Max, når jeg vet at det kanskje finnes mennesker som må bøte med livet på grunn av mitt skjødesløse forbruk. Jeg følte meg kvalm, ond og dyrisk, og når snat skal sies var jeg enkelte ganger på gråten. Det var en angst jeg kun kjenner når jeg får nye innsikter.

Og den er der fortsatt. Det verste er at jeg ikke kan gjøre noe, at jeg rett og slett må se på denne elendigheten resten av mitt liv.

16/03/2009

Gutten som likte en bok

Filed under: Beretninger — Naitzel @ 10:57

header

Jeg hadde jo lovt meg selv at jeg aldri skulle lese den boka, og i hvertfall ikke se filmen, men nå har jeg gjort det. Jeg kjøpte den, “Mannen som elsket Yngve”, og jeg leste den, på tre dager…

Det var noe med stemningen, hvordan den var skrevet, som jeg likte. Jeg levde meg svært inn i den delen der festen etter konserten beskrives, mens jeg satt på bussen til Tromsø og leste. Det var som om jeg kunne høre musikken, var sammen med personene, jeg følte at jeg var der, og rett som det var ble jeg vekket, og jeg ble forvirret. Hvem er disse fremmede menneskene som sitter her, hvorfor er jeg på en buss? Hvor er du Helge? Cathrine? Yngve… Så skjønte jeg at ah, dumme deg, du tilhører ikke den verdenen.

Jeg ble skuffet.

12/03/2009

Tannpleierens byste

Filed under: Beretninger,Hendelser,Skildringer — Naitzel @ 19:24

Som dere kan se av overskriften, har jeg vært hos tannpleieren idag. En slik regelmessig sjekk. Men selv om det bare var en sjekk som atpåtil var regelmessig, kjente jeg at jeg gruet meg. Det begynte som en ekkel følelse idet jeg skulle legge meg i går kveld (eller, det er jo som regel natt allerede når jeg legger meg). Og idag da mamma kjørte meg til tannlegen, var jeg rett og slett urolig. Jeg lurte på om jeg på mine eldre dager hadde utviklet en slags tannlegeskrekk.

Men jeg visste godt hva som skyldtes uroligheten. Jeg var redd for at nesten et års skjødesløst forbruk av Pepsi Max endelig ville få konsekvenser. Dessuten har min faste tannpleier en lei skavank som jeg vil berette mer om når vi kommer til det avsnittet.

Da jeg ankom venterommet på tannlegekontoret, var det helt tomt. Tannpleieren, en lubben kvinne som har en ganske brautende væremåte, ropte fra lenger inne i gangen om det var Stian som kom inn. Ja, det var det. Stillhet.

Jeg hang fra meg jakken og satte meg i sofaen, eller benken med puter, og så på kinooversikten som hadde blitt kopiert opp i unødvendig mange eksemplarer. Snakk om sløsing med naturresursene!

Det tok ikke lang tid før jeg fikk beskjed om å gå innerst i gangen. Jeg er kjent med det lille, trange rommet der den skummelt utseende stolen står, den som man sitter i mens tennene blir fotografert. Jeg satte meg der og like etterpå kom tannpleieren med et par plater som man må ha i munnen, og det er dem jeg hater aller mest når jeg er hos tannlegen. De er nemlig alt for store og man må bite hardt slik at de skal sitte ordentlig, og dette gjør svært vondt. Tannpleieren ble aldri ferdig med å stille inn instrumentet som tar bildene, og dette gjorde opplevelsen enda mindre behagelig. En annen ting som har slått meg, er at tannpleieren må stå bak en vegg når hun utløser maskinen, noe som kan tyde på at det er kraftige saker de utsetter tennene for. Men jeg har nå aldri brydd meg med å spørre.

Jeg ble deretter vist ut på venterommet igjen, som hadde blitt betydelig mer folksomt siden sist. En kvinne og en mann hadde kommet med den pratsomme sønnen deres, og beklageligvis var han nervøs for å gå til tannleger, akkurat som meg. Han trodde hele tiden at jeg var tannlegen, og han var derfor redd for å komme for nær meg. Deretter skjønte han at jeg var en vanlig gutt, og han fortsatte i det uendelige å spørre foreldrene sine om jeg var en stor eller liten gutt. De sa heldigvis at jeg var en stor gutt…

Barnefamilien forsvant, og litt etter kom Runar som jeg gikk i samme klasse med på ungdomsskolen inn. Det var et hyggelig gjensyn og vi småpratet litt før jeg skulle inn i ilden igjen. Dere vet jo hvordan et tannlegekontor ser ut, så jeg trenger nok ikke si mer enn at det var et heller skrekkinngytende syn. Jeg ble bedt om å legge meg i en slik stol som er utstyrt med alle slags forferdelige instrumenter, og så pekte tannpleieren meg i øynene med et skarpt lys og begynte å snakke:

“Ja, jeg kan se at du er blitt atten år gammel. Hm, ja. Bruker du tanntråd?”

Nei, jeg er heller slørven med det. Liker det ikke.

“Da skal du få det etterpå, og den må du bruke hver dag.”

Huff. Dette hørtes ikke bra ut.

Videre sa hun: “Du har ikke noen hull, men jeg kan se en antydning som vi skal se nærmere på.”

Vel, det var jo bra jeg ikke hadde hull, men det hørtes ikke så bra ut med antydninger heller.

Tannpleieren rullet seg bort til stolen min og ba meg åpne munnen. Og nå skal jeg fortelle om skavanken hennes. Dere skjønner, denne tannpleieren har fra naturens side blitt utstyrt med noen overdimensjonerte pupper. Ja, jeg vil ikke kalle det pupper. Det eneste riktige ville være å si at denne kvinnen, hun har bryster. Med stor B. Her snakker man om proposjoner á la vannmeloner. Vassne vannmeloner. Og hun elsker å legge dem oppi ansiktet til sine passienter, i alle fall gjør hun det med meg. Og mens jeg lå der og var litt smånervøs, ba jeg en stille bønn om at dette ikke måtte skje. Og heldigvis holdt hun en viss avstand denne skjebnesvangre dagen. Men det tok ikke lang tid før hun sa:

“Det var da så trangt inni her.” Og rett som det var rullet hun seg nærmere for å komme bedre til, hvilket førte til at hun presset brystene sine inntil ansiktet mitt, jeg kunne faktisk kjenne hvordan jeg ble trykket inn i fettmassene. Jeg sier dere, det er en meget ubehagelig opplevelse.

Hun begynte med å blåse tennene med et blåserør, før hun tok frem noe jeg ikke fikk se, men som hun pirket mellom tennene med. Det kjentes ut som hun dro en ståltråd mellom tennene og det knirket og laget en skrekkelig lyd. Hun ba meg si ifra hvis det gjorde vondt. Deretter fortalte hun ut hun skulle ta på litt fluor. Dette gjorde hun ved å smøre på en tykk masse som smakte banan, men som gjorde hele venstresiden av munnen nummen. Heldigvis var hun ferdig etter dette og sendte meg ut med tanntråd og flux i hendene. Jeg var fortsatt litt skjelven da jeg tok på meg jakken, men det var mest fordi jeg lengtet etter en velfortjent Pepsi Max.

tannlege

11/03/2009

Min viktigste

Filed under: Skriving — Naitzel @ 21:06

“Jeg så Magdalena første gangen da jeg var syv år gammel. Det jeg husker best ved henne, var hvordan hun hinket bortover fortauet, fordi hun skadet foten da hun som liten jente satte seg fast i en fjellskrent. Jeg sto i vinduet i stua, og faren min satt i sofaen like bak meg og leste i avisen. Og der sto jeg, godt gjemt bak moren min sine potteplanter, og spionerte på denne merkelige kvinnen som alltid gikk i en grønn, tykk kåpe og en liten pelshatt. Hun så eldre ut enn hun egentlig var. Og jeg kunne ikke slutte å se på henne. Det var noe fascinerende med henne som jeg ikke helt fikk tak på. Det var noe med hvordan hun hoppet gjennom verden, og hvordan alle stirret på henne, uten at hun enset det selv. Uten at hun hadde behov for å legge merke til det.
«Ikke stirr på Magdalena, Kenneth,» kunne faren min plutselig si, og jeg kunne skvette så kraftig at jeg nesten veltet en av potteplantene. «Det er uhøflig å stirre på folk.»
Faren min sa dette mens han leste sportsbilaget. Han sa det som en maskin som gjør det han er nødt til å gjøre, fordi noen en gang i tiden programmerte ham til å gjøre akkurat det.
Faren min drev alltid og programmerte meg. Det er det fedre skal gjøre. Og mødre. Jeg er sikker på at faren til min far gjorde det samme med sin sønn. Det er nok derfor faren min ikke stirrer på Magdalena. Han pleier å se på andre ting når vi møter henne i oppgangen. Han pleier å bære ned søppelet hennes uten at hun noen gang har sagt at han skal gjøre det, og han unngår å spørre. Han bare gjør det. Han stirrer aldri på Magdalena. Han ser aldri på Magdalena.”

Det er slik min siste novelle begynner. Jeg kaller den KS, og den er en gave til noen som gav meg ideen. Da jeg begynte å skrive den, visste jeg ikke helt hvor historien skulle ta veien. Jeg visste heller ikke at denne novellen skulle bli så viktig for meg som den ble nå når jeg fullførte den for ni minutter siden. Jeg vet ikke hvordan det skjedde. Men jeg følte da jeg skrev de siste setningene at det ikke var den kreative delen av meg som skrev, jeg følte ingen skaperglede. Men jeg følte noe annet, noe bedre. Hvorfor, er et mysterium. Og hva? Jeg vet ikke.

De 7 sidene, de 4 847 ordene, de 20 440 tegnene, de 108 avsnittene med sine 346 linjer,  gav meg en god følelse. Jeg følte at en del av meg ble ført gjennom armene, ut av fingrene og snek seg inn mellom linjene. Og der vil den for alltid bli. Og denne novellen er min hittil viktigste, for jeg følte at jeg skrev den annerledes, det kom følelser og ord fra andre steder enn hodet. Jeg skapte dem ikke, vurderte ikke hvilke av dem jeg skulle bruke, jeg skapte ikke det som havnet på papiret slik jeg er vant til når jeg skriver.

Og da jeg satte det siste punktumet, var jeg svært fornøyd.

Older Posts »
footer