Tromsø. 1964. Fire nordlenninger ved navn Ottar Aasegg, Sverre Kjeldsberg, Friedel Brandt og Trond Graff møtes og får en idé: “Hva om vi ikke starter et band?” Det synes ikke de fire, unge guttene er noen dum tanke, og dette blir starten på det korteste men mest kjente eventyret i Norsk pop-historie.

Det er juli, og våre helter er på vei til Stockholm i en gammel fiskebil. De vet hvor de kommer fra, hva de har, og at oddsene ikke er på deres side, men de er fast bestemt på å bli kjent. Livet i den Svenske hovedstaden blir ikke det de hadde håpet, og i flere måneder lever de som uteliggere på campingplasser og etter hvert en kullkjeller, og de livnærer seg av å spille på nattklubber. Men en kveld snur lykken, for i salen på nattklubben sitter en forretningsmann som i enkelte kretser er kjent for sine litt sprø påfunn. Mannen heter Sten Ekroth, og er på jakt etter et nytt prosjekt. Han liker det han hører, og bestemmer seg for at disse guttene, de skal bli store.

Han tilbyr dem samme kvel å være deres manager. Han introduserer dem for organisten Ingemar Stjerndal, og det første trekket er å gi dem et image. Gruppa heter The Arctics, og Ekroth mener dette minner alt for mye om det kalde nord. Han foreslår navnet The Pussycats (som på den tiden skulle være seksuelt pirrende og kontroversielt), og han gir medlemmene nye navn. Fra nå av skal de hete Eddy, Teddy, Reddy, Freddy og Jimmy, og alle med etternavnet Pussy. Deretter kjøper han inn en rød toetasjes buss, av den typen som brukes i London, og eventyret er i gang. De unge, naive guttene har nok sine tvil om denne mannens evner, men når han sier at han skal gjøre dem like store som The Beatles og Rolling Stones, kan de rett og slett ikke la være å henge seg på lasset.

Etter at alt det praktiske er på plass, mener Ekroth det er på tide å introdusere verden for The Pussycats, men det må gjøres med en viss mengde finurlighet, så når TV-aksjonen Røde Fjær går av stabelen i Sverige, klarer Ekroth å kuppe showet, og The Pussycats får spille på direktesendt TV i beste sendetid. I studio befinner plateprodusent Simon Brehm seg, og han kommer straks med et tilbud. Ekroth er straks på banen og spiller kostbar, men godtar tilbudet, og den 13. april 1965 spiller The Pussycats inn sin første plate.

Sangene “Ebb Tide” og “Cadillac”  blir en suksess og 25 000 eksemplarer av plata blir solgt. Oppfølgeren selger ikke like mye, men Ekroth sørger for å holde eventyret oppe med å arrangere skandaler som får stor oppmerksomhet i pressen.

Våren 1965 skal Rolling Stones spille i Oslo, og Ekroth klarer å skaffe The Pussycats jobben som oppvarmingsband. Men han er ikke fornøyd med det, han vil at de skal stjele showet, så derfor kjøper han inn 40 billetter og deler disse ut til unge jenter som er store fan av The Pussycats. Avtalen er at de skal marsjere ut av salen når Rolling Stones entrer scenen, og det gjør de, men blir dessverre ikke lagt merke til i gledesskrikene fra de 3000 tilskuerne. Allikevel, påfunnet ble ivrig omtalt i pressen, og i ettertid var det flere som mente at Mick Jagger (vokalisten i Rolling Stones for de som ikke vet det), gjorde store øyne da han så de 40 ungdommene forlate salen.

Ekroth fortsatte med å skape skandaler rundt bandet sitt, og sommeren 1965 skriver pressen om dem nesten hver dag. Forsiden i Rogalands Avis den 3. november 1965 ser for eksempel slik ut: “Vi kan puste lettet – The Pussycats har dratt.”

I 1966 fortsetter suksessen med to singler og en LP, men så sier det stopp. Ingemar slutter, og like etter trekker Ekroth seg overraskende nok som gruppas manager. Han hadde ikke mer penger.

De neste årene slipper The Pussycats den ene upopulære plata etter den andre, og flere medlemmer blir byttet ut. I 1967 bestemmer Ekroth seg for å sjokkere igjen, og gir ut boka Strengelek der han avslører alle bestikkelsene han har gjort i forbindelse med The Pussycats braksuksess. Før året er omme oppløses gruppa.

Og hvor ble det av dem? Sverre Kjeldsberg gjorde seg bemerket som solo-artist, og deltok i 1980 med den noe originale Melodi Grand Prix-sangen Samid Ædnan. Ottar Aasegg kjøpte seg en liten gård i Tromsø og ble bonde, Friedel Brandt ble ansatt i Teknisk Etat i Tromsø, og Ingemar Stjerndal ble leder for et lite kirkekor i Sverige.

Historien har mange paraleller, og er et godt eksempel på hvordan et band med gode utsikter, kan bli totalt ødelagt av pengegriske forretningsmenn som Ekroth. Og mannen selv? Han har vi ikke hørt mer til.

Kilder: Rockipedia og Pubwalkers

Magnum opus. Det mest betydningsfulle, mest mystiske og største verk. Mesterverket.

Når kan man si at man som forfatter har skrevet sitt personlige mesterverk?  Når vet man at man har skapt noe tilsvarende til Miguel de Cervantes Saavedras Don Quixote og Pink Floyds The Wall?

Jeg kan med sikkerthet si at det ikke har hendt meg ennå. Og det er jo forståelig, for jeg er jo det man gjerne kaller ganske ung. Men jeg tenker alltid på ting som mitt midlertidige mesterverk. Og det er egentlig det meste jeg produserer, for når jeg har fått en idé, tenker jeg: – Wow, dette vil bli mitt midlertidige mesterverk.

Det er fordi jeg alltid blir så opprømt når jeg får en idé, og når jeg har fullført produktet, ideens avkom, er jeg i himmelen, og omtaler teksten straks som min beste, selv om den har samme kvalitet som noe jeg skrev i 8. klasse. Noen ganger kan jeg bli så opprømt av noen få linjer skrevet på MSN, at jeg tenker at jeg aldri noen gang kommer til å skrive noe så bra.

Så når kan jeg med sikkerhet slå fast at jeg har skrevet mitt magnum opus? Vil jeg føle det, vil jeg være så opprømt at jeg hopper av glede? Eller må jeg rett og slett vite det? Finnes det regler for hvordan et mesterverk skal se ut, hva det skal inneholde?

Jeg tror at et mesterverk må være noe du føler noe helt spesielt for, noe du planlegger i flere år, kanskje gjennom hele livet ditt. Noe du arbeider med hele tiden, tilføyer ting, tar bort andre ting. Du plasserer dine kjæreste karakterer her, sniker inn ekte, personlige følelser, henter ord fra hjertet. Du legger hele din sjel i dette verket. Det er ditt verbale barn. Du verner det som en del av deg, og du vil helst ikke at andre skal se det. Du frykter at de skal mistolke det, rive det i fillebiter, kaste det i søla, foran deg! Og le. Og du bøyer hodet, og du gråter litt, før du sukker, og tenker, at nå har en del av deg dødd.

Eller det kan være noe helt annet. Kanskje det er andre som bestemmer hva som er ditt mestverk. Kritikerne, de trofaste leserne, de store litteraturviterne.

Om jeg blir forfatter, så lurer jeg på hvordan mitt mesterverk vil være. Kanskje jeg ikke engang rekker å skrive det, for man skal jo huske døden. Kanskje jeg må skynde meg, kanskje jeg har det travelt.

På en annen side: Hastverk er lastverk.