“Du skal fremstå som interessant!”

Hvorfor er vi slik vi er? Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvorfor sier vi det, og ikke det? Det har slått meg at noen mennesker faktisk er veldig nøye med hvordan de fremstår. De velger sine ord, sine meninger og sine handlinger med omhu. De tenker gjennom hva som vil skje om de sier ditt, tenker datt og gjør både ditt og datt.

Jeg gjør aldri det.

Jeg gjør det som først faller meg inn, for det er alltid min ekte reaksjon, enten det gjør at jeg havner i problemer eller adekvate og fine øyeblikk. Jeg vil jo være ekte.

Da gjør det meg frustrert at noen sier jeg skal fremstå som noe. Jeg vil ikke fremstå som noe. Selv om herr Truman Capote er mitt store idol, kunne jeg aldri tenkt meg å være ham, for jeg vil være meg, og også fremstå som meg.

at jeg ville skrive et ny post på min relativt nye blogg. Men da slo det meg at jeg ikke hadde noe å skrive om. For jeg funderer ennå på det jeg nevnte i min første post. Hva skal jeg skrive om?

Jeg kan jo begynne med å si at det er kveld, snart natt. Det er kaldt på kjøkkenet der jeg sitter, men jeg flytter meg ikke inn på det varme soverommet, av grunner jeg faktisk ikke kan forklare. Kanskje er jeg bare lat, som jeg så ofte er. Det skal skje mye galskap rundt meg før jeg løfter en finger for mye, for å si det slik. Hehehe…

Nei, nå altså. Nå tuller jeg bare. Jeg er nok nødt til å finne ut et tema for min nye post. Så, la oss nå se hva vi kan finne oppi der (hjernen, for dem som ikke skjønte det).

Nei. Nå har jeg tenkt og tenkt, ja, jeg har faktisk tenkt mer enn det som bra er. Og jeg må dessverre meddele at det er helt tørt der oppe. Det er like tørt som en ørken, like øde og forblåst som viddene oppe i Finnmark. Det skulle ikke forundre meg om det skranglet i både det ene og det andre om jeg ristet litt på hodet.

Hva er det som skyldes min plutselige skrivesperre? Jeg som følte at lysten var der. Dette er faktisk litt skummelt, for jeg har aldri opplevd at ordene kommer som tusen fosser, men at ingen av dem har noen spesiell mening. Dette er faktisk mitt femte avsnitt (av totalt fem) som handler at jeg ikke finner på noe å skirve om. Og det er jo nesten ingenting. Det som ikke har noe innhold, enten det er en post på en blogg eller en melkekartong, er ingenting.

Vel, det var min første tanke.  Men så tenker jeg at det kanskje er noe der allikevel. En tom melkekartong kan faktisk brukes til mye nyttig. For det første kan man resirkulere den, og som medlem av Natur og Ungdom må jeg si at det varmer inni når jeg ser noen resirkulere melkekartonger. For det andre kan man vri og vende på dem, og tilslutt kan de bli både hus og båter, eller noe helt annet. Her er det bare kreativiteten som lager hindrer.

Idag lager min kreativitet hindrer.

Men en tekst som ikke handler om noe, er noe annet. For hvem vil lese om ingenting. Jeg går utifra, at om du leste helt hit, leste alle disse ordene uten noen mening, var det verken under tvang eller av generøsitet. Jeg håper at du leste videre, fordi du kanskje fant en mening med mine setninger om den desperate tilstanden jeg er i. Jeg velger å tro at du leste helt hit, fordi du fant en grunn til å gjøre akkurat det. Men hvorfor gjorde du det?

Det vet bare gudene.