Torsdag i forrige uke ble jeg oppringt av en bergensk dame som hadde sett jobbsøknaden min, og hun ville gjerne invitere meg til kontoret for en kort prat. «Ja!» sa jeg. «Tirsdag, da. Ta med referanser.» «Ok,» avsluttet jeg. Det er et bemanningsselskap som heter Kelly Services som skal snakke med meg. De holder til i en fancy, gammelmodig murbygning i Strandgaten, og det regner forferdelig denne tirsdagen. Jeg føler meg ikke vel, og kanskje er det et tegn, kanskje er det et forvarsel om det som skal komme? Travle og forventningsfulle Stiansen bryr seg ikke om slike overnaturlige varsler og haster videre.

Inne i Strandgaten 18 er det dunkel belysning. Det er en storslagen leiegård med smaragdgrønne vegger på innsiden, polerte gelendrer i oljet treverk, gamle lamper i porselen, slike gamle heiser med gitter foran, ovale innsekninger i veggene der man kan legge paraplyene til tørk og sist men ikke minst – en stor, svart tavle på veggen, en index over byggets innhold. Disse lyssky omgivelsene minner meg om Mysterieavdelingen i Magidepartementet, av en eller annen grunn. Jeg tror det må være de grønnaktige veggene.

Jeg er forferdelig tidlig ute og blir stående nede i gangen en stund, før jeg går opp i riktig etasje og finner den riktige døren. Jeg trykker på en ringeklokke, som straks går amok fordi knappen henger seg opp, og jeg kan høre raske skritt mens jeg fortviles forsøker å trekke ut knappen på ringeklokka igjen. «Nå har den hengt seg opp igjen!» En liten og spinkel dame med kortklippet kullsvart hår og innsunkne kinn kommer ut. Jeg forsøker å le hjertelig, men damen gjengjelder ikke gesten med annet enn: «Hva kan jeg hjelpe deg med?» Jeg forklarer noe stotrenede at jeg er her i forbindelse med et jobbintervju. «Da skal du snakke med Maren,» erklærer hun og fører meg inn på et venterom der en hostende dame sitter foroverbøyd og skribler på et skjema, og snart får jeg også et slikt.

Maren er en slik travel dame som ikke lar seg distrahere av distraksjoner. Hun er like høy som meg, har røde kinn og gulblekt hår. Hun snakker den fine formen for bergensk. Hun er den typen om sier «jei» istedet for «eg». Vi hilser, før hun geleider meg inn på kontoret sitt. Hun tar et bilde av meg «for interne formål» og går rett på sak, bokstavelig talt. «Stian, er du en beskjeden kar?» Jeg blir straks beskjeden, vrir meg i stolen og medgir, med en uggen følelse om at dette ikke går min vei, at ja, noen ganger kan jeg være litt beskjeden. Litt sjenert. Hun nikker som en spedalsk og sier «Jah.» på utpust. «Det var akkurat det jeg hadde inntrykk av da vi snakket på telefonen. Jeg skjønte at nei, denne kandidaten er ikke aktuell. TV2 vil ha utadvendte og eksentriske personer.» Jeg prøver å forklare at jeg er en helt annen person når jeg er på jobb, men hun hører ikke etter og avskriver meg totalt. Jeg tror ikke jeg var inne på det kontoret i mer enn fem minutter før jeg måtte ta hatten og gå, noe slukøret.

Forsøk #2: Det jeg trodde var en jobb på Esso, men som viste seg å være noe helt annet

Det er torsdag og jeg har ligget og slumret hele morgenen. Omsider står jeg opp og setter kursen mot åstedet for jobbintervju. En mann som ringte meg for noen dager siden sa at han representerte noe jeg ikke fikk med meg, men at jeg skulle møte opp på Kanalveien 15 og i min distré hjerne tenker jeg «Aha, Kanalveien, det er jo like ved der jeg bor, Esso-jobben, den som jeg hadde mest lyst på!» Jeg er munter til sinns når jeg vandrer rundt i bydelen Danmarks Plass på jakt etter Kanalveien 15. Jeg ser nr. 11, 12, 14 og… Hm. Kanalveien 15 er bare en tom parkeringsplass, og nå er det bare ti minutter til jeg skal være der! Panikken slår ned i meg som lyn fra den skyfrie himmelen. Jeg kan kjenne hvordan hjertet dunker. Hvordan jeg faller ned i fortapelsens dype avgrunn. Har jeg misforstått noe? Kommer jeg aldri til å få meg jobb? Hvorfor måtte jeg søke på så mange stillinger?!

Jeg prøver den siste muligheten, jeg fabrikkerer noen vage setninger i hodet og jeg ringer. «Ja, hallo?» Jeg forklarer hvem jeg er og at jeg etter sigende skulle på et jobbintervju hos denne mannen jeg har ringt, men nå har det seg slik at jeg ikke kan finne riktig bygg. «Jasså,» sier mannen. «Det er et stort, grått murhus med Rema 1000 og Fagbokforlaget.» Jeg kan ikke se noen av delene og kjenner hvordan panikken eksploderer i meg. Jeg spør om det er i nærheten av Møbelringen og – «Ja, gå forbi Møbelringen og nedover til du ser Rema 1000-skiltet på høyre hånd.» Med gjenopprettet forhåpning følger jeg anvisningen og finner inngangen. Men det er her det går opp for meg at det ikke er Esso som har kalt inn til intervju. På veggen er det et skilt med logoen til P-G-Gruppen, det var en av de jobbene jeg ikke skjønte hva var men bare sendte en søknad til.

En mann tar imot meg. Det er en fyldig bergenser med kortklippet brunblondt hår og små, runde briller. Han smiler blidt, tilbyr kaffe, hvilket jeg avslår da jeg nettopp har drukket en alt for sterk kaffe som jeg i min travelhet tilberedte i mitt hjem, og som – uten at jeg avslører det for mannen – fortsatt ligger og ulmer nede i magen. Vi går inn i et møterom. Jeg setter meg ned, fyller ut et skjema og mannen spør om jeg har lest om P-G-Gruppen på nettet (dette skal man alltid svare ja på, ifølge jobbsøk.no). «Ja, litt,» svarer jeg kjapt og kan føle oppstemtheten når jeg ser at den hvite løgnen går rett inn. «Men jeg skjønte ikke helt essensen av arbeidet deres.» Dette viser seg å være en klok setning, for straks smiler han. «Ja, vi har en fot innenfor mange ulike bransjer.» Han viser meg en PowerPoint med et utvalg ting de bedriver arbeidstiden sin med.

Det viser seg at jeg har søkt på en type jobb som er litt… rar. Har dere noen ganger sett disse anonyme menneskene som deler ut smaksprøver på butikken? Har dere sett disse folkene som kler seg ut som julenisser når det er jul og deler ut godterier til de små barn? Har dere sett disse tullete maskotene på fotballkamper? Det er denne typen jobber P-G-Gruppen driver med. Mannen legger ut i det vide og det brede om hvorfor dette er en så morsom og variert jobb. Og så får jeg inntrykk av at jobben er min. Jeg får en Rema 1000-uniform og navneskilt og skal snart på opplæring.

I’m saved.

Ta en spasertur nedover gaten og se hvor dette går. Du trenger ikke lenger føle at du lever i ditt eget land. Det er en kamp som skjer, og vi må forsvare oss. Snart er det flere moskeer enn kirker. (Geert Wilders, nederlandsk politiker)

Det som er en stor og betydelig utfordring for Norge er strømmen av identitesløse, kriminelle asylsøkere. De har ingen hederlige hensikter når de kommer hit. (Siv Jensen, norsk politiker)

Dette er et bilde tatt av dem i Paris, juni 1940:

Jeg har begynt å lese litt om filosofien nå. På Det samfunnsvitenskapelige fakultet har vi en type filosofi som er tilpasset samfunnsvitere. Det betyr at vi lærer en god del om politisk filosofi og tar for oss spørsmål av typen «Hvorfor er det nødvendig for menneskene å være en del av en stat?» og «Hva er urettferdighet?». Som semesteroppgave skal jeg filosofere over spørsmålet «Har vi et moralsk ansvar for klimaendringene?».

Dette er en type filosofi jeg kan like. Jeg liker politikk, og jeg liker å se for meg menneskene jeg leser om. Jeg har også funnet nytte i den, allerede etter de to kapitlene jeg klarte å komme meg gjennom mens jeg satt på en tilfeldig café nå i ettermiddag. Bøkene mine om Raymond Lille handler nemlig på et mellom linjene-plan mye om ulike samfunnsordninger, kulturer og ideologier. Og dessuten er en av de sentrale menneskelige karakterene filosof, så på mange måter var det på tide at jeg tok dette faget litt mer seriøst.

En annen ting med filosofien som jeg kan like, er at den handler mye om en indre kunnskap som vi mennesker er så heldige å være født med. Vi har nemlig en uhyre avansert hjerne sammenlignet med de andre vennene våre i dyreriket. Vi har, i alle fall i utgangspunktet, en innebygget fornuft og moral. Personlig foretrekker jeg å se på menneskene som dyr, men det er ikke til å unngå å tenke at vi er noe mer. Vi kan tenke oss frem til alle mulige slags ting. Selv om det er lurt å være svært skeptisk til den teknologiske utviklingen, er det ganske fantastisk at vi har gått fra å knuse nøtter med pinner, spise dem og så legge oss for å sove, til å lage vakker musikk, bygge avanserte og nyttige maskiner og fly ut i verdensrommet. Det er også fantastisk at vi har et slags innebygget instinkt som gjør at vi får spesielle følelser for andre mennesker. Og hvordan vi hele tiden jakter på lykke. Jeg tror lykke er noe som kun er forbeholdt mennesker. Og ikke alle mennesker heller. Bare dem som virkelig vet hvor den er, kan finne den.

Det har slått meg at evnen til å tenke. Til å se inn i oss selv. Den er uhyre viktig for vår overlevelse. Jeg er sikker på at vi har svaret på alt, hvis vi bare klarer å se forbi alle barrierene og inn i oss selv. Den svært avanserte hjernen vår vil føre oss langt. Den vil føre til mye ødeleggelse. Den vil ødelegge hele vår planet. Hvis ikke menneskeheten innser hvor viktig det er å stoppe opp og tenke over hvor vi er på vei, kommer vi til å utrydde oss selv. Men da er det vel egentlig like greit? Verden har det bedre uten oss.

Jeg har aldri vært en særlig aktiv bruker av dem. Jeg hadde aldri Blink og den slags. Brukte MSN en liten periode. Ble tvunget til å få Nettby, og hadde det knapt et år. Var ganske tidlig ute med å opprette en Facebook-konto, men den brukte jeg bare tre måneder før jeg deaktiverte meg. Jeg fikk Twitter like etter lanseringen, før alle jeg kjente, begynte å bruke det når flere fikk det. Sluttet, begynte igjen og holdt det gående før jeg i slutten av mai erklærte at jeg ikke lenger fant noen nytte i det. Nok et sosialt medium bød meg imot.

Jeg vet ikke hvorfor. Jeg anser ikke meg selv som usosial. Jeg liker å snakke med mennesker, og jeg liker å treffe nye. Jeg “kjenner” mange folk utelukkende på internett, både norske og utenlandske.

Liker ikke en gang å snakke i telefon. Og det kan man ikke akkurat kalle et nytt medium. Jeg ser ikke på TV. Har aldri hørt på radio annet enn i bilen min når faren min kjører. Det eneste jeg kan komme på som jeg virkelig har vært fascinert av, er dataspill. Dét er noe jeg har investert mye tid i da jeg var yngre, og som jeg likte. Særlig eventyrspillene. Der jeg kunne utforske fantastiske verdener, følge spennende historier og løse intrikate gåter. Og krigsspill. Alle slags krigsspill.

Og så slo det meg en gang. Det var en natt. En gang på ungdomsskolen. Jeg spurte meg selv hvor mange timer av livet mitt jeg hadde brukt på Nintendo 64, Playstation 1 og 2, XBOX, PSP (jeg hadde de fleste konsollene) og PC. Det var mange.

Så jeg sluttet på sekundet. Har ikke spilt siden den gang.

Jeg tror det er tiden jeg frykter. Når jeg tar ibruk et nytt sosialt medium jeg er nysgjerrig på, tar det straks opp en god del av den tiden jeg har disponibel iløpet av en dag. Det tar alt for mye tid! Jeg kan ikke konsentrere meg om det viktigste i livet mitt når jeg holder på med slikt, nemlig skrivingen.

Mange ganger spør jeg søsteren min om hun ikke kan være snill og legge fra seg den hersens datamaskinen. Hun gjør nesten ikke annet enn å sitte på MSN! Og hun er ikke den verste i den generasjonen, hun leser faktisk en god del bøker også.

Jeg vet det går an å harmonisere. At det er et spørsmål om prioritering. Men selv klarer jeg det ikke. Jeg MÅ lese alle tweet’ene.

Ja, det er nok bare ett eneste sosialt medium jeg har sansen for, og det er blogging. Bloggen min liker jeg å drifte. Jeg liker å skrive om det som opptar meg. Lese kommentarer. Lese andre blogger. Ja, det er noe jeg ikke kommer til å bli lei av med det første.

Denne sangen som besetter meg natt og dag. Denne sangen er ikke den sorten som skrives nå om dagen. Den kommer fra så langt borte fra som jeg selv. Båret av hundretusener av musikere. En dag vil denne sangen drive meg til vannvidd. Hundrevis av ganger har jeg hatt lyst til å spørre «Hvorfor?». Men den stjal ordene fra meg. Den snakker alltid før jeg en gang rekker å prøve. Og dens stemme er alltid høyere enn min.

Padam, padam, padam. Den følger etter like bak meg. Padam, padam, padam. Den treffer meg med ditt minne. Padam, padam, padam. Det er en sang som peker på min verste frykt. Og jeg drar den rundt som en merkelig feil. Denne sangen kjenner alt mitt kjære.

Den sier: «Husk dine kjære. Husk når det er din tid til å lide. Det finnes ingen grunn til at du ikke skal gråte. Med alle minnene du bærer med deg.» Og igjen ser jeg de etterlatte. Mine tjue år som taktene til en trommeslager. Jeg ser på mens gestene deres kolliderer. Akkurat som mine elskeres komedier. Fra denne sangen som bare fortsetter inn i evigheten…

Padam, padam, padam. En «Jeg elsker deg» den fjortende juli. Padam, padam, padam. En «Alltid» er så billig å kjøpe. Padam, padam, padam. En «Jeg vil ha deg» som en gave til å gjemme. Og alt bare for å ende opp på gata. Med sangen som alltid kjenner meg igjen…

Hør på den crazy dansen den vil ha meg til å prøve! Som om hele min fortid marsjerte forbi… Behold litt sorg, spør ikke hvorfor. Jeg er en del av denne sangen som begynner. Som slår – lik et hjerte av tre.

Padam. Padam. Padam.

Men det viste seg å være en feilaktig visjon. Det hele begynte med et storslagent informasjonsmøte for nye studenter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Ante ikke at det var så mange av oss samfunnsvitere! Deretter ble programmene ropt opp (hvilket inkluderte film og tv-produksjon). Jeg fikk et glimt av mine medstudenter, før man ruslet ut på plassen foran Grieghallen og traff noen jenter med rosa t-skjorter. Våre faddere. De virker da riktig så hyggelige, tenkte jeg i min alminnelighet denne solfylte dagen. Følte snart at jeg kunne stole på dem, stille spørsmål og avsløre min uvitenhet.

For det er ikke småtteri man skal sette seg inn i når man begynner å studere. Vi sto der en stund og småpratet, før min verden eksploderte.

Til fakultetet. Ned på – dette ordet liker jeg klangen i – maclaben. Ja, i den nederste etasjen, dypt under jorden, under Bergens gater, ved katakombene – der ligger maclaben. En rekke vindusløse rom fylt av herlige mac’er! Lydisolerte redigeringsrom. Flere TV-studioer, svære kameraer, kontrollrom og en storslagen maskin som lagrer alt arbeidet studentene gjør nede i maclaben.

Opp igjen. Registrere seg. Omvisning. Presentasjonsrunder. Og så, til min store, men allikevel hyggelige overraskelse: Hver eneste kveld denne uken er det fest. Og ikke fest med boller og brus. Nei, den tyngre voksenvarianten. Aldri har jeg opplevd en slik sammenslåing av en offentlig institusjon og private ungdommelige affærer.

Og jeg er ikke den som sier nei takk til slike festligheter. Huff, jeg har ingen anelse om hvor mange liter med øl jeg har konsumert disse siste dagene. Møtte så mange mennesker. Så forferdelig mange nye ansikter. Men jeg liker dem! Så morsomme, så omgjengelige. Og alle har vi felles interesser. Felles mål. Vi er samfunnsviterne. Vi har greie på kultur og samfunn og sånt.

I går var det rebusløp. Og ikke en gang her var det fritt for øl. Vi var kappgjengere og medlemmer av NIFKORS (Norsk Interesseforbund For Kappgang Og Rask Spasering). Vi ropte slagord og kappganget fra post til post, og tro det eller ei, da vi pustet ut i en av faddernes leilighet etterpå, kom det melding om at vi hadde vunnet for originalitet og innlevelse (til tross for at vi noen steder tapte poeng fordi vi nektet å løpe der det skulle løpes, men heller kappgjenget). Så da kappgjenget vi gjennom sentrum, i våre herlige singleter og trange shortser og merkelige nummerskilt, ropte slagordet (JOGGER VI? NEI! LØPER VI? NEI! RUSLER VI? NEI! GÅÅÅ KAPPGANG!) og mottok ros fra andre studenter, også ankom vi baren Scotsman og mottok hyllesten fra alle samfunnsviterne og skålte og alle var glade og jeg tenkte i mitt stille sinn:

Verden er stille her. Jeg er ennå trygg.

Første steg: Undersøk de toalettiske fasiliteter. I mitt vedkommende er dette noe av det viktigste både for trivsel og personlig hygiene. Jeg liker meg nemlig på badet og toalettet. Der er jeg trygg. Der er jeg helt alene. Der kan jeg fundere, ta en svipptur innom mine innerste tanker. Ja, gjøre hva jeg vil faktisk!

Andre steg: Undersøk dine samboeres renslighet. Dette lar seg fort avsløre på steder som ofte brukes til forskjellige ting, som for eksempel benken, eller, ja dere vet, toalettet.

Tredje steg: Undersøk dine samboeres matvaner. Hva en person spiser sier ganske mye. Her kan dere se at samtlige samboere har rotet sammen maten sin til et eneste stort kaos. Svært upraktisk for nykommere som ikke får anledning til å bli kjent!

Fjerde steg: Legg utspekulerte planer, slik at du får spionert på samboerne mest mulig før du faktisk hilser på dem. Slik unngår du pinlige tausheter, nettopp fordi du vet alt om dem! Denne viktige lærdommen må jeg takke min venn Benjamin Linus for. Han har det som en god vane å samle all dokumentasjon om folk han skal møte i tykke mapper, som han oppbevarer i hemmelige arkiver. I mitt tilfelle gikk jeg ikke så langt. Her har jeg bare stilt inn kameraet mitt, lagt det på et helt normalt sted, og straks noen av mine samboere gikk inn på kjøkkenet, spratt jeg opp, krafset og laget spetakkel med en pose jeg hadde lagt klar i skuffen, mens jeg knipset vilt med kameraet. Forøvrig er dette den proteindrikkende Vegard fra Stavanger, og som jeg ante, er faren hans ansatt i det forferdelige statsoljeselskapet som holder til i den byen.

Når jeg tenker meg om: Ikke skriv sensitiv eller negativ informasjon om samboerne dine på en åpen blogg, da de kan stikke innom en gang de har fått greie på at du driver med slikt. Oppbevar den heller i en hemmelig mappe som du gjemmer under en løs planke på rommet ditt. Det lærte Benjamin meg.

Og for all del, ikke drikk så mye Pepsi Max…

Den har noe urbant over seg. Den slanke og enkle flaska minner om VOSS-vannet. Den gjennomsiktige etiketten med hvit skrift er nyskapende for en brus. Fargen er også lysere enn vanlig cola.

Det er ingen vanlig brus som du bare kjøper for å slukke tørsten. Den er noe mer. Den er noe du setter deg ned med og nyter. Den er en del av den nye trenden som har slått innover den vestlige verden.

For denne brusen er laget av helt naturlige råstoffer. Den er ikke tilsatt kunstige fargestoffer eller annet skitt. Den er helt rå, bokstavelig talt. I alle fall er det noe slikt Pepsi skal ha oss til å tro. For jeg må innrømme at jeg er en smule skeptisk til alle slike produkter. Mistenker at melet ikke er så rent som de påstår.

Mens jeg sitter der og smaker og vurderer, slår en tanke innover meg. En tanke jeg ofte blir hjemsøkt av når jeg kjøper litt for mye. Alle disse tingene vi fyller livene våre med. Alle disse gjenstandene vi knytter så sterke følelser til. Hvor kommer alt dette egentlig fra? Og hvor blir det av? Tenk så masse plast vi har rundt oss. Nesten alt vi bruker i hverdagen, er laget av plast. Og plast er laget av olje. Det må være forferdelig mye olje som brukes til å lage all denne plasten. Tenk bare på alle handleposene vi bruker i timen.

Jeg er svært lite miljøvennlig av meg, selv om jeg i over to år har vært et aktivt medlem av Natur og Ungdom og hater oljeindustrien og den materialismen vi omgir oss med. Selv om jeg ikke eier en bil, er det fordi jeg aldri hadde interessen, ikke fordi jeg skulle være miljøvennlig og la være.

Men noen ganger føler jeg en ekstrem håpløshet. Dette er vår verden. Slik er den laget, slik er det bestemt at den skal være. Vi er født her, det er nesten umulig å ikke leve etter materialismens regler. Selv om vi ikke vil, egentlig, må vi finne oss i det. Og kanskje forandres den en dag. For en dag er det ikke mer olje. Ikke mer plast.

Hva skal vi gjøre da?

Tilbake til Pepsi og dens nye baby. Ifølge flaskens minimalistiske og lite informerende tekst, skal innholdet smake naturlig og rått. Den smaker naturlig, det må jeg innrømme. Den smaker cola, men på en helt annen måte enn jeg er vant til. Det er et hint av granbar der. Og en slags bitter ettersmak. Litt som blomster, og det har jeg smakt en god del av. I Pepsi RAW savner jeg det omtalte og i flere land ulovlige søtstoffet Aspartams tilstedeværelse.

Nei, den smaker ikke så godt. Om den er så naturlig som det påstås, så applaus for det. Men ikke etter min smak. Ingen brus kan slå Pepsi Max. Og når det gjelder Pepsi RAW, er jeg tilbøyelig til å påstå at tilogmed Coca Cola er bedre.

I tre hele dager har jeg vært i Bergen nå. En by jeg aldri har besøkt før, aldri visst særlig mye om, aldri hatt noe forhold til. Men jeg tror jeg liker den godt. Selv om trafikken er ganske travel her utenfor sentrum, er atmosfæren inne i byen avslappende. Folk sitter midt på fortauet og soler seg, hører på radio, koser med katten eller leser en bok. Jeg elsker de gamle husene på Nygårdshøyden. Jeg liker den store dammen midt inne i sentrum. Muséhagen. Nordnes. Og jeg liker å bare gå rundt, kikke inn i de trange smugene, eller smauene som de heter, og som her i Bergen får egne gatenavn!

Hybelen min ligger i et lite treeteasjes hus et stykke oppe i Bjørnsonsgate. I førsteetasjen finnes faktisk Ho Ho Snaddermat, så det er ikke fare for at jeg sulter ihjel. Det er en mindre pen gate, hvor den eneste attraksjonen er Norges største lyskryss. Jeg bor sammen med tre andre gutter. En heter Vegard, en heter Kim, og den tredje kom nettopp så jeg har ikke lært meg navnet ennå.

Vegard fra oljebyen, som er den mest imøtekommende, interesserer seg for slikt som trening og proteindrikker. Jeg forsøkte å hinte om farene ved bruk av slikt, men han ville ikke en gang høre på det at man kan få uattraktive mannepupper hvis man bruker for mye av det. Og han har en svær bøtte på kjøkkenet og en sekk på rommet sitt. Bortsett fra det er han svært hyggelig. Ryddig av natur, hvilket jeg ble svært lettet over å observere. Hjelpsom og tipser om litt av hvert. Jeg mistenker forøvrig at favorittordet hans er “nice”.

Vestlendingen Kim er en mer rotete type, men Vegard passer på at han holder stuffet sitt inne på rommet, der han er hele tiden. Han driver også og brygger vin der inne. Den ser ut som gul melk, lukter gjær og smaker mindre adekvat. Men han elsker den visst.

Den tredje karen er fra Oslo. Han er like gammel som meg og er av den überariske vestkantdidantiske typen.

Det tar meg 27,5 minutter å gå til Det samfunnsvitenskapelige fakultet, der jeg skal fordype meg i de film og tv-relaterte studier. Jeg går bare ned gata, over Nygårdsbroen og gjennom Nygårsparken, forbi Geofysisk Institutt og nedover Fosswinckels gate, som er en fornøyelig tur, spesielt for det arkitektoniske øye.

Ja… her skal jeg bo. Her skal jeg leve. Her skal jeg nyte. Her kommer jeg til å like meg, nesten like godt som hjemme. Dét, er jeg sikker på!

http://www.dagbladet.no/2010/08/11/nyheter/innenriks/kornsirkel/12906101/