Forsøk #1: Resepsjonist i TV2-bygget
Torsdag i forrige uke ble jeg oppringt av en bergensk dame som hadde sett jobbsøknaden min, og hun ville gjerne invitere meg til kontoret for en kort prat. «Ja!» sa jeg. «Tirsdag, da. Ta med referanser.» «Ok,» avsluttet jeg. Det er et bemanningsselskap som heter Kelly Services som skal snakke med meg. De holder til i en fancy, gammelmodig murbygning i Strandgaten, og det regner forferdelig denne tirsdagen. Jeg føler meg ikke vel, og kanskje er det et tegn, kanskje er det et forvarsel om det som skal komme? Travle og forventningsfulle Stiansen bryr seg ikke om slike overnaturlige varsler og haster videre.
Inne i Strandgaten 18 er det dunkel belysning. Det er en storslagen leiegård med smaragdgrønne vegger på innsiden, polerte gelendrer i oljet treverk, gamle lamper i porselen, slike gamle heiser med gitter foran, ovale innsekninger i veggene der man kan legge paraplyene til tørk og sist men ikke minst – en stor, svart tavle på veggen, en index over byggets innhold. Disse lyssky omgivelsene minner meg om Mysterieavdelingen i Magidepartementet, av en eller annen grunn. Jeg tror det må være de grønnaktige veggene.
Jeg er forferdelig tidlig ute og blir stående nede i gangen en stund, før jeg går opp i riktig etasje og finner den riktige døren. Jeg trykker på en ringeklokke, som straks går amok fordi knappen henger seg opp, og jeg kan høre raske skritt mens jeg fortviles forsøker å trekke ut knappen på ringeklokka igjen. «Nå har den hengt seg opp igjen!» En liten og spinkel dame med kortklippet kullsvart hår og innsunkne kinn kommer ut. Jeg forsøker å le hjertelig, men damen gjengjelder ikke gesten med annet enn: «Hva kan jeg hjelpe deg med?» Jeg forklarer noe stotrenede at jeg er her i forbindelse med et jobbintervju. «Da skal du snakke med Maren,» erklærer hun og fører meg inn på et venterom der en hostende dame sitter foroverbøyd og skribler på et skjema, og snart får jeg også et slikt.
Maren er en slik travel dame som ikke lar seg distrahere av distraksjoner. Hun er like høy som meg, har røde kinn og gulblekt hår. Hun snakker den fine formen for bergensk. Hun er den typen om sier «jei» istedet for «eg». Vi hilser, før hun geleider meg inn på kontoret sitt. Hun tar et bilde av meg «for interne formål» og går rett på sak, bokstavelig talt. «Stian, er du en beskjeden kar?» Jeg blir straks beskjeden, vrir meg i stolen og medgir, med en uggen følelse om at dette ikke går min vei, at ja, noen ganger kan jeg være litt beskjeden. Litt sjenert. Hun nikker som en spedalsk og sier «Jah.» på utpust. «Det var akkurat det jeg hadde inntrykk av da vi snakket på telefonen. Jeg skjønte at nei, denne kandidaten er ikke aktuell. TV2 vil ha utadvendte og eksentriske personer.» Jeg prøver å forklare at jeg er en helt annen person når jeg er på jobb, men hun hører ikke etter og avskriver meg totalt. Jeg tror ikke jeg var inne på det kontoret i mer enn fem minutter før jeg måtte ta hatten og gå, noe slukøret.
Forsøk #2: Det jeg trodde var en jobb på Esso, men som viste seg å være noe helt annet
Det er torsdag og jeg har ligget og slumret hele morgenen. Omsider står jeg opp og setter kursen mot åstedet for jobbintervju. En mann som ringte meg for noen dager siden sa at han representerte noe jeg ikke fikk med meg, men at jeg skulle møte opp på Kanalveien 15 og i min distré hjerne tenker jeg «Aha, Kanalveien, det er jo like ved der jeg bor, Esso-jobben, den som jeg hadde mest lyst på!» Jeg er munter til sinns når jeg vandrer rundt i bydelen Danmarks Plass på jakt etter Kanalveien 15. Jeg ser nr. 11, 12, 14 og… Hm. Kanalveien 15 er bare en tom parkeringsplass, og nå er det bare ti minutter til jeg skal være der! Panikken slår ned i meg som lyn fra den skyfrie himmelen. Jeg kan kjenne hvordan hjertet dunker. Hvordan jeg faller ned i fortapelsens dype avgrunn. Har jeg misforstått noe? Kommer jeg aldri til å få meg jobb? Hvorfor måtte jeg søke på så mange stillinger?!
Jeg prøver den siste muligheten, jeg fabrikkerer noen vage setninger i hodet og jeg ringer. «Ja, hallo?» Jeg forklarer hvem jeg er og at jeg etter sigende skulle på et jobbintervju hos denne mannen jeg har ringt, men nå har det seg slik at jeg ikke kan finne riktig bygg. «Jasså,» sier mannen. «Det er et stort, grått murhus med Rema 1000 og Fagbokforlaget.» Jeg kan ikke se noen av delene og kjenner hvordan panikken eksploderer i meg. Jeg spør om det er i nærheten av Møbelringen og – «Ja, gå forbi Møbelringen og nedover til du ser Rema 1000-skiltet på høyre hånd.» Med gjenopprettet forhåpning følger jeg anvisningen og finner inngangen. Men det er her det går opp for meg at det ikke er Esso som har kalt inn til intervju. På veggen er det et skilt med logoen til P-G-Gruppen, det var en av de jobbene jeg ikke skjønte hva var men bare sendte en søknad til.
En mann tar imot meg. Det er en fyldig bergenser med kortklippet brunblondt hår og små, runde briller. Han smiler blidt, tilbyr kaffe, hvilket jeg avslår da jeg nettopp har drukket en alt for sterk kaffe som jeg i min travelhet tilberedte i mitt hjem, og som – uten at jeg avslører det for mannen – fortsatt ligger og ulmer nede i magen. Vi går inn i et møterom. Jeg setter meg ned, fyller ut et skjema og mannen spør om jeg har lest om P-G-Gruppen på nettet (dette skal man alltid svare ja på, ifølge jobbsøk.no). «Ja, litt,» svarer jeg kjapt og kan føle oppstemtheten når jeg ser at den hvite løgnen går rett inn. «Men jeg skjønte ikke helt essensen av arbeidet deres.» Dette viser seg å være en klok setning, for straks smiler han. «Ja, vi har en fot innenfor mange ulike bransjer.» Han viser meg en PowerPoint med et utvalg ting de bedriver arbeidstiden sin med.
Det viser seg at jeg har søkt på en type jobb som er litt… rar. Har dere noen ganger sett disse anonyme menneskene som deler ut smaksprøver på butikken? Har dere sett disse folkene som kler seg ut som julenisser når det er jul og deler ut godterier til de små barn? Har dere sett disse tullete maskotene på fotballkamper? Det er denne typen jobber P-G-Gruppen driver med. Mannen legger ut i det vide og det brede om hvorfor dette er en så morsom og variert jobb. Og så får jeg inntrykk av at jobben er min. Jeg får en Rema 1000-uniform og navneskilt og skal snart på opplæring.
I’m saved.
