En venn av kunnskapen. Synes i alle fall å huske at det betyr noe slikt. Jeg har alltid sett på dette som noe forbeholdt gamle menn med langt skjegg og virvlende kapper som sitter krokrygget i et høyt tårn, bøyd over en tykk og støvete bok med liten skrift. Ikke noe interessant. Noe kjedelig og tidkrevende. Og ikke særlig nyttig, tatt i betraktning hvor lang tid det tar. Det sier sitt at jeg har en signert utgave av «Sofies Verden», men ikke klarte å lese den fordi den var så trettende. Så da det gikk opp for meg at dette er noe man bare er nødt til å lære om på universitetet, virket det akademiske liv straks mindre innbydende.
Jeg har begynt å lese litt om filosofien nå. På Det samfunnsvitenskapelige fakultet har vi en type filosofi som er tilpasset samfunnsvitere. Det betyr at vi lærer en god del om politisk filosofi og tar for oss spørsmål av typen «Hvorfor er det nødvendig for menneskene å være en del av en stat?» og «Hva er urettferdighet?». Som semesteroppgave skal jeg filosofere over spørsmålet «Har vi et moralsk ansvar for klimaendringene?».
Dette er en type filosofi jeg kan like. Jeg liker politikk, og jeg liker å se for meg menneskene jeg leser om. Jeg har også funnet nytte i den, allerede etter de to kapitlene jeg klarte å komme meg gjennom mens jeg satt på en tilfeldig café nå i ettermiddag. Bøkene mine om Raymond Lille handler nemlig på et mellom linjene-plan mye om ulike samfunnsordninger, kulturer og ideologier. Og dessuten er en av de sentrale menneskelige karakterene filosof, så på mange måter var det på tide at jeg tok dette faget litt mer seriøst.
En annen ting med filosofien som jeg kan like, er at den handler mye om en indre kunnskap som vi mennesker er så heldige å være født med. Vi har nemlig en uhyre avansert hjerne sammenlignet med de andre vennene våre i dyreriket. Vi har, i alle fall i utgangspunktet, en innebygget fornuft og moral. Personlig foretrekker jeg å se på menneskene som dyr, men det er ikke til å unngå å tenke at vi er noe mer. Vi kan tenke oss frem til alle mulige slags ting. Selv om det er lurt å være svært skeptisk til den teknologiske utviklingen, er det ganske fantastisk at vi har gått fra å knuse nøtter med pinner, spise dem og så legge oss for å sove, til å lage vakker musikk, bygge avanserte og nyttige maskiner og fly ut i verdensrommet. Det er også fantastisk at vi har et slags innebygget instinkt som gjør at vi får spesielle følelser for andre mennesker. Og hvordan vi hele tiden jakter på lykke. Jeg tror lykke er noe som kun er forbeholdt mennesker. Og ikke alle mennesker heller. Bare dem som virkelig vet hvor den er, kan finne den.
Det har slått meg at evnen til å tenke. Til å se inn i oss selv. Den er uhyre viktig for vår overlevelse. Jeg er sikker på at vi har svaret på alt, hvis vi bare klarer å se forbi alle barrierene og inn i oss selv. Den svært avanserte hjernen vår vil føre oss langt. Den vil føre til mye ødeleggelse. Den vil ødelegge hele vår planet. Hvis ikke menneskeheten innser hvor viktig det er å stoppe opp og tenke over hvor vi er på vei, kommer vi til å utrydde oss selv. Men da er det vel egentlig like greit? Verden har det bedre uten oss.
