bg
footer

20/07/2010

Den store litteraturutfordringen

Filed under: Skriverier — Naitzel @ 01:21

Bokelskeren Caroline har utfordret meg til å svare på noen spørsmål om litteratur. Som glødende forfatterspire burde dette være perfekt kategori for meg, men skal sant sies leser jeg veldig lite i forhold til hva drømmen min skulle tilsi. Allikevel har jeg da noen tanker om litteratur som folk flest, så jeg får vel kaste meg uti det.

Hvilken bok leser du akkurat nå? Jeg har begynt å lese «Hässelby» av Johan Harstad. Så langt er den litt ensformig, så det går litt sakte…

Hvor liker du best å lese? Jeg leser nesten utelukkende i senga eller på sofaen, og det må være helt stille rundt meg hvis jeg skal klare å konsentrere meg. Men jeg liker også å lese i bussen, og noen ganger glemmer jeg meg helt bort mens jeg ser på bøker i bokhandelen og kan stå der rett opp og ned og lese i opptil en time, helt til betjeningen begynner å sende meg sure blikk.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert? Jeg elsker at bøker jeg har lest blir til film! En av mine favorittforfattere, Daniel Handler, har skrevet de tretten bøkene i serien «En serie uheldige hendelser». De tre første bøkene ble veldig bra filmatisert med Jim Carrey i hovedrollen, og jeg hadde blitt i ekstase om de andre bøkene også ble til film.

Hva er favorittboken din? Jeg har tre favoritter: Harry Potter-serien, de tretten bøkene i «En serie uheldige hendelser» og «Herman» av Lars Saabye Christensen.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok? Favoritten er utvilsomt «Vidunderbarn». Jeg liker at bøkene har helt enkle design, som for eksempel «Min Kamp», selv om jeg ikke har og aldri kommer til å lese denne Knausgård bare fordi boka ser pen ut.

Leser du rutinemessig bøker om igjen? De få bøkene jeg leser, leser jeg svært ofte om igjen. Spesielt favorittbøkene mine. Finner alltid noe nytt!

Er du opptatt av å holde bøkene dine pene? Kan ikke si at dette har vært verken prioritert eller et problem. Når jeg leser innbundne bøker tar jeg alltid av coveret til jeg er ferdig med dem.

Har du lister av bøker du planlegger å lese? Har alltid noen i tankene som jeg skal lese en gang i fremtiden, og gjør det nå og da. For eksempel er «Hässelby» en slik bok som jeg lenge har tenkt på, ettersom jeg har vært på bokbad med forfatteren hele to ganger og snakket med ham. Tenkte det var på tide å lese noe av ham også da.

Hvordan velger du ut bøker du leser? Noen oppdager jeg tilfeldig, andre er klassikere jeg leser om på nettet, noen ser pene ut, noen har bra titler, noen er skrevet av en forfatter jeg har kjennskap til mens jeg får lyst til å lese noen av forfattere jeg ser/hører på bokbad. Det varierer altså :)

Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale? Den ekstreme persondyrkelsen rundt Knausgård, de tomme ordene lesere har om ham og de vage omtalene avisene skriver om ham gjør at jeg er veldig skeptisk til bøkene hans. Jeg tror ikke de er interessante, jeg tror ikke de har noe særlig nytt å fare med og kunne heller tenke meg å lese Proust, som gjorde akkurat det samme for nesten hundre år siden!

Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den? Nei. Selv om det er med tungt hjerte, klapper jeg igjen mange bøker før hundre leste sider. Det finnes alt for mange kjedelige skriverier der ute. Det lages alt for mange bøker rett og slett. Men slik er det vel med all slags kultur.

Hvor mye leser du hver dag? Jeg leser mest i perioder, og da er det hver dag. Så kan det gå uker før jeg begynner på en ny bok.

Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer? Jeg har i det siste prøvd å lese bare norske forfattere. Det finnes utrolig mange talenter i det lille landet vårt, og det er mer enn nok å ta av.

Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort. Språket. Jeg har sansen for vakre ord og setninger.

Regner du mer enn 60% av din lesetid som avslapning? Jeg leser for å slappe av, med mindre det er i forbindelse med skole.

Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt? Jeg ser på litteratur som underholdning, men det må gjerne ligge et snev av samfunnskritikk mellom linjene.

Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker? Kan ikke komme på noe. Eller, da jeg gikk i syvende klasse fikk jeg sammen med sjette (i små bygder er to og to klasser samlet) en sånn minibok om kroppen, og ingen av oss gutter ville innrømme for jentene at vi hadde lest den, men det hadde vi jo selvsagt gjort med stor interesse, spesielt det kapittelet som handlet om vårt motsatte kjønn. Det var tider det!

19/04/2010

Derfor skriver jeg

Det er ikke alle som liker å mekke på bilen sin. På samme måte er det ikke alle som liker å sette seg ned foran datamaskinen eller med en notatbok og skrive i timevis. Mange spør hvorfor jeg orker å skrive en hel bok, opptil flere ganger. Jeg kunne spurt om det motsatte: Hvorfor i alle verden orker du å spille fotball hver mandag? Hvorfor orker du å sy gardiner, når du har hundrevis i skuffen? Hvorfor orker du å se alle James Bond-filmene på rad?

Eller det mer eksplisitte: Hvorfor orker du å gjøre noe du liker så godt?

Men da hadde jo verken jeg eller denne andre x-personen fått noe fornufitg svar, bare flere spørsmål.

Ærlig talt, rett fra levra som en sier, har jeg spurt meg selv hvordan jeg orket å skrive min første bok, og min andre, og så den første tre ganger til? Svaret får jeg hver eneste gang jeg setter meg ned og blir Raymond Lille, eller Agathe, eller Lagoon. En sitrende følelse i magen, en enorm glede. Jeg koser meg stort. Jeg kan entre min unike, hjemmelagede verden der alt jeg vil skal skje, skjer. Der alle personene prøver å leve sine egne liv, men vet at det er jeg, deres allmektige far, som styrer hver eneste tanke, hver eneste lille bevegelse i lilletåa.

Og jeg vet hvorfor når jeg ikke skriver. Jeg klarer ikke å få dem ut av tankene. Jeg tenker på dem hele tiden, og hvordan historien deres skal ende.

Klisjeen stemmer, jeg er glad i karakterene mine. Da jeg skrev ferdig boken om Raymond Lille første gangen, ble jeg rammet av en forferdelig tung sorg. Jeg trodde det var over, at jeg aldri mer skulle skrive om ham. Derfor klarte jeg ikke å la være. Jeg skrev en bok til. Og det slo meg at jeg kunne holde meg i denne verdenen i minst fem bøker. Jeg liker alle personene mine på forskjellige måter, men jeg kan jo ikke skrive om alle samtidig. Allikevel tror jeg Raymond er unik, fordi han var min første. Jeg kommer aldri til å glemme ham. Jeg kommer til å tenke på ham den dagen jeg dør.

Men når man drømmer om å få boken sin utgitt, slik at så mange som mulig kan ta del i det du har skrevet og kanskje få noe igjen for det, da må man være streng mot seg selv. Man må lage noe som henger litt på greip, som har en viss kvalitet, ellers gidder ikke folk lese det. Da hender det man må drepe noen av karakterene. Ikke bare beskrive deres død i boken, men også hviske dem bort fra jordens overflate og late som de aldri eksisterte.

Jeg har vært nødt til å gjøre dette to ganger den siste tiden. For noen uker siden forsvant herr Brøle (hans virkelige navn ble aldri kjent) på mystisk vis. Han ble ikke borte fra stillingen sin som gymlærer ved Tallvik Grunnskole, han hadde aldri hatt jobben. I dag slo det meg at det heller ikke er plass til den tretten år gamle gutten Roger Franqui. Hans rolle i historien kan med stor fordel gis til en annen. Jeg skjønte at det var best slik. Men jeg ble trist. Jeg likte Roger. Jeg gråter nesten når jeg tenker på det.

Samtidig ble jeg glad fordi det løste et problem jeg hadde hatt. Én ny brikke i puslespillet.

Derfor skriver jeg. Og derfor vil jeg aldri klare å slutte. Det hadde vært min aller største sorg i livet.

09/02/2010

Alle stemmene, alle deres historier

Filed under: Skriverier — Naitzel @ 01:13

Jeg retter med dette en bønn om hjelp til den som måtte lese de neste linjene. La meg klargjøre saken:

Nå om dagen er jeg i ferd med å lese ferdig boken «Sirkusdirektørens Datter» av Jostein Gaarder, den samme boken han leste fra da jeg så ham live (hvilket var litt av en opplevelse!). Det er en svært morsom fortelling om Petter, en kreativ kar som hele tiden får ideer til romaner, noveller, filmer og skuespill. Han er derimot ikke interessert i å skrive noe selv, han synes bare det er morsomt å lage historier. Derfor starter han Forfatterhjelpen, et slags firma som hjelper forfattere med skrivesperre. Mot litt betaling gir han dem ideer til nye ting å skrive.

Jeg har et lignende problem, og da snakker jeg om Petters “problem”. Jeg har som tidligere nevnt, arbeidet meget intenst med boken min det siste halvåret, og trenger en liten pause fra Raymond Lille. Da er det godt å ha noveller, for i novellene mine er det så mange forskjellige personer som opptrer i så mange forskjellige miljøer og historier. Som regel vet jeg alltid hvem jeg vil skrive om, men da jeg bladde i notatboken min i går og lette etter den neste ideen jeg ville gripe fatt i, var det så mange som skrek om oppmerksomhet at jeg rett og slett ikke kan bestemme meg for hva jeg vil skrive om.

Den jeg er mest ivrig på å skrive er faktisk basert på en drøm jeg hadde for ikke lenge siden. Den handler om en jente som elsker dyr over alt på jord, men som er livredd insekter og dreper dem av ren refleks når de kommer nær henne. Dette gjør henne så sorgmodig at hun en dag vil prøve å avskrekke seg selv. Det går ikke helt bra.

En annen novelle jeg har veldig lyst til å skrive, handler om en gutt, hans bror og deres far. Faren elsker bare broren hans og favoritiserer veldig tydelig. Men en dag blir broren svært syk, og vi skjønner at han kommer til å dø. Så skjer det en del ting mellom de tre menneskene som jeg ikke helt kan forklare med få ord. Kort fortalt er det egentlig ganske trist, og jeg har ikke så veldig lyst til å skrive noe trist akkurat nå.

Det neste alternativet er en historie om en liten by der det ikke skjer noe og innbyggerne har av den grunn mistet all glede. En liten jente (hovedperson) og bestefaren hennes pleier å sitte utenfor en café og spise marengs, mens de snakker om livet og hvor fryktelig trist det er at byens befolkning kjeder seg sånn. Men en dag dukker en svær container i alle regnbuens farger opp midt på torget. Innbyggerne fatter straks interesse for containeren og begynner å samle seg rundt den som om den er av religiøs art. Det tar dessverre ikke lang tid før de begynner å krangle om hva de skal gjøre med den. Det hele kommer ut av kontroll, før containeren plutselig en morgen er blitt malt like grå som byen. Innbyggerne er lamslåtte, men det tar ikke lang tid før de vender ryggen mot den og fortsetter hverdagen sin slik de gjorde før den kom. Bestefaren sier noe slikt som at: «Jeg trodde en gang at denne byen kunne reddes, men jeg tok feil.» Idet han sier det, drar han hånden gjennom håret, og barnebarnet hans observerer for seg selv, en grå malingsflekk på hans hånd.

Når jeg tenker meg om liker jeg best den tredje ideen. Jeg er bare litt betenkt, for den containeren, innbyggernes oppførsel og det bestefaren gjør må jeg på et eller annet vis klare å gjøre såpass generelt at det blir et bilde på noe jeg ønsker å si om samfunnet.

Videre har jeg flere historier å ta av, som blant annet handler om en mann som gjør ekskjæresten sin til en fantasivenn, en annen historie om en annen fantasivenn kalt Willy og som en dag forsvinner, en historie om en jente som sender flaskeposter til naboen sin der hun beretter om sin kjærlighet til ham, uten at han skjønner hvem flaskepostene er fra, langt mindre hvem de er til, også er det en liten historie jeg kaller «La Femme Nouvelle» (det betyr noe sånt som “den nye kvinnen”).

Jeg er i det hele tatt ganske LOST når jeg nå må sette meg ned for å konsentrere meg om én historie. Hvilken høres best ut?

30/01/2010

Aknasenten

Tirsdag, mens stormen Ask herjet utenfor veggene, nøt jeg en (etter mitt syn) velfortjent ettermiddagslur. Jeg sov svært godt og drømte flere morsomme drømmer. To av dem var tilogmed av en såpass stor litterær kvalitet at jeg kunne bruke dem i skriveriene mine. Onsdag skjedde det samme igjen, denne gangen mens jeg slet med å skrive et kåseri. Jeg sovnet på sofaen, og mens jeg sov drømte jeg hva jeg skulle skrive i kåseriet.

Den ene tirsdagsdrømmen handlet om at jeg var liten (type fem år) og livredd for insekter, samtidig som jeg elsket dyr over alt på jord. Dette resulterte i at jeg i ren panikk, når fluer og andre kryp var etter meg drepte dem på de mest bestialske måter som finnes, og etterpå følte jeg en dyp sorg over de drepte småkrypene. Jeg planlegger nå en novelle inspirert av denne drømmen.

Den mest nyttige drømmen var imidlertid en rar en. Nå skal det sises at alle drømmer er rare, men denne var spesiell for mitt vedkommende. Jeg drømte den nemlig som en slags dokumentar. Jeg så bilder av et merkelig dyr som jeg skal fortelle mer om noen setninger senere. Mens dette dyret levde i sitt naturlige miljø, fikk jeg faktaopplysninger fra en forteller som av en eller annen grunn hadde den samme stemmen som jeg hører inni meg når jeg leser. Fortelleren kunne informere meg om at dyret levde i ørkenen og at det kunne løpe utrolig raskt. Det hadde også en ifølge fortelleren fantastisk refleks: Hvis et annet dyr løp raskere, kunne dette dyret slå på en bryter i hodet og automatisk finne en raskere rute enn det andre dyret. Jeg skjønner ikke poenget med denne funksjonen eller hvordan det skulle gå til, men slik er det nå en gang med drømmer.

Dyret hadde kropp som en struts, men fire hestelignende bein. Det hadde et hode som lignet en hest eller lama og svære kaninlignende ører. Det hadde dessuten et slags bein bakerst på underkjeven som stakk ut av huden. Dette beinet var veldig spesielt fordi det hadde små hull som dyret kunne spille vakre toner med når det skulle kalle på andre – akkurat som en fløyte!

Da jeg våknet var jeg helt fortumlet. Jeg var dessuten sjokkert over at jeg kunne drømme noe så verdifullt, for jeg visste nesten med det samme at jeg skulle bruke dette dyret i boken min. Jeg har nemlig gått rundt og fundert på hvordan dyrelivet der skal være etter at jeg fikk den nye konsulentuttalelsen.

Jeg har modifisert det litt, tenkt ut hvordan det lever. Jeg var svært usikker på om jeg skulle beholde strutsekroppen fordi det må bli fryktelig varmt, men hvis den er hvit tror jeg det går bra. Da kan dyret dessuten holde seg varmt om natten, som pleier å være veldig kald i ørkenen. Det kan også fly mye bedre enn strutsen fordi det har større og mer praktiske vinger, men ikke høyt eller langt. Det kan lette fra sanddyner når det har fått veldig høy fart, også kan det gli hurtig gjennom lufta for å spare på energien eller flykte fra rovdyr. Det kan også piske opp små sandstormer med de kraftige beina, noe det gjør både når det jakter på amfibier og andre smådyr, og når det skal komme seg unna rovdyr. I bøkene mine bruker de innfødte på planeten Alkalia dem som transportmiddel.

Foreløpig kaller jeg dem aknasenter. Under er en liten illustrasjon jeg har laget:

27/01/2010

Den norskeste norske, nordmannen

Filed under: Humor,Skriverier,Tanker — Naitzel @ 22:04

Kåseri av Stian Grundstad, onsdag 27. januar 2010

Jeg elsker å være norsk! Jeg er så stolt av å være norsk at jeg pleier å sitte hjemme i godstolen og tenke på den vakre naturen vår med et krumsmil om munnen. Jeg liker å tenke på fjellene som ruver over oss og stuper ned i fjordene som ville flodhester en varm dag i Afrika. Jeg sitter der og leker med tanken på at jeg selv en dag klatrer oppover bergene, klamrer meg fast med sterke klypehender som en katt på god vei opp mammas gardiner. På toppen, svett og god, tar jeg frem en kvikklunsj og ser utover landskapet, en uslipt edelsten i verdensbildet. Da føler jeg meg like stor og norsk som Fridtjof Nansen – også kommer tåka.

Nei, jeg er nok heller en litteraturens mann. I hylla på gutterommet står de store norske på rekke og rad, akkurat slik jeg plasserte dem etter hvert som de havnet under juletreet. Hamsun, Ibsen og Bjørnson. Jeg koser meg aldri så mye som når jeg kan blåse støvet av dem, sitte ned og nyte litt sult i hovedstaden eller drama i dukkehjemmet. Ja, for det er vel det de handler om? Jeg har jo ikke tid til å lese alt.

Når jeg tenker meg om, er det kunsten som ligger nærmest hjertet. Jeg ble introdusert for brudeferden gjennom Hardanger allerede på ungdomsskolen, og siden den gang har det ikke vært tvil i meg om hvorvidt det er deilig å være norsk i Norge eller ikke. Her skinner det sannelig mot hver og en med litt vett under topplokket hva Norge er. Det er natur, det er lykkelige mennesker, det er en evig dans på roser.

Men her i Norge har vi en fin regel som sier at det enkle ofte er det beste. Skal jeg kose meg med det norske, setter jeg bare på TV-en. Der er Jahn Teigen evig optimist i ekte nordmannstil. Eller jeg kan se på suverene Severin, norsk som han er ble han både født med beina på bordet og skistaver i armene, og han vet alt om Norsk fjellheim. Eller Fleksnes som gauler høylytt og slår på sitt eget TV-apparat, akkurat slik som vi nordboere gjør når det tekniske japsemaskineriet slår seg vrangt. Da føler jeg meg norsk. Da føler jeg meg som en del av noe større.

Nå glemmer jeg jo olja! Jeg forguder det svarte gullet som vi bare kan pumpe og pumpe og slenge ut i verden. Jeg pleier å si som pappa sa, at olja, den er Norges blod. Mens bilene oser av gårde i takt med de stigende søylediagrammene til han derre Gore, så kan vi nordmenn sitte her og telle penger. Penger som brukes på oss og litt på fattige barn i India. Det er jo ikke uten grunn at helsekøene bare er ti meter lange og veiene går an å kjøre på så lenge du vet hvor de største hullene er, og slikt vet jo vi av ren refleks. Hvis vi nå skulle være så uheldige og havne i grøfta, kan vi bare slå på radioen og høre på «Hompetitten», selve nasjonalsangen om hullete veier. Da kan vi ikke gjøre annet enn å bare le av det hele og smile, for det er jammen meg her sola skinner mest.

Akkurat dette med olja, det må jeg vie noen ekstra minutter til. Norge er selve eksempelet på en vellykket oljestat, mener nå jeg. Verden skal prise seg lykkelig for at vi sitter her og tjener oss noen millioner gronker til hver, og til tross for det går hen og setter pengene i selskaper på randen av konkurs. Ja, hadde det ikke vært for oss, hadde ikke børsmeglerne på Wall Street hatt mye å rope hurra for. Det hadde ikke dryppet mange obligasjoner på dem, nei. Er det rart det er fred i verden?

Norge er det selvsagte symbolet på fred. Se på Bush og resten av storkapitalens menn i gata. Så snart de ser litt olje et sted, slår de på stortromma og finner frem litt terror i det aktuelle landet. Da må lille Norge komme og hjelpe. Men vi er ikke som dem. Vi har nemlig en løsning på verdens krigsproblemer: Vi lar bare være å erklære krig, så er det heller ingen krig, kun en fredsbevarende handling.

Det hender selvfølgelig at jeg blir litt mismodig når jeg leser i avisen. Her om dagen sto det at 400 000 nordmenn er så fattige. Jeg hørte til og med at en eller annen Hagen som visstnok skal være ganske Rimilig, rett og slett ikke hadde råd til å bo her lenger! Han måtte selge både hytta og seglbåten og flytte til Sveits. Sveits! Stakkars han. Jeg mener, der har de jo ikke annet enn flere fjell, halvfulle tyskere på ville veier og stinkende ost.

Enda verre er det med disse polakkene som er så snille og hjelpsomme, også har de ikke vett til å spørre om litt mer penger enn det de fikk der de kom fra. Jeg kan ikke gjøre annet enn å riste oppgitt på hodet. Jeg føler meg så maktesløs. Men de må nok bare finne seg i at vi er opptatte med å fete opp pakistanerne nå, også skal vi sy puter under armene til polakkene så snart vi har tid.

Mer mismodig kan man vel bli når man ser litt ut i verden. Det skal ikke være lett når det er så varmt at iskremen smelter og det blåser stiv kuling der de ikke har så solide hus. Da er det ekstra godt å være norsk, for vi er så flinke. Vi gjør aldri noe mer galt enn å spille litt på ei fele som av en eller annen grunn alltid lyder litt surt, spesielt når vi mister den i gulvet mens vi hyller fredsprisvinnere på direktesendt TV like etter at vi har vunnet internasjonale sangkonkurranser.

For det er godt å være norsk når jeg kan leve et liv i sus og dus, og allikevel vite at politikerne gjør alt de kan for å redde verden. Jeg kan forplante meg i lenestolen og spise en skive brunost, ferdig oppskjært og pasteurisert, med melk fra frittgående kyr som lever like susende og dusende som meg der oppe i den norske fjellheimen, mens en vakker budeie sitter på en stein og fikler litt med det lange, blonde håret og nynner på «Morgenstemning» av den veldig norske og romantiske Edward Grieg.

Det hender du ser meg sitte der i godstolen. Det hender jeg dupper litt av og drømmer om bunaden som henger klar og nystrøket i skapet. Det hender du ser en svak antydning til en liten krumning nederst i ansiktet, like rundt munnen, før det eksploderer i et stort og ekte smil.

Ja, det er deilig å være norsk.

Older Posts »
footer