bg
footer

15/08/2010

Lynkurs: «Ny hybel – de første dagene»

Filed under: Bergen,Bilder,Humor,Skildringer — Naitzel @ 22:48

Første steg: Undersøk de toalettiske fasiliteter. I mitt vedkommende er dette noe av det viktigste både for trivsel og personlig hygiene. Jeg liker meg nemlig på badet og toalettet. Der er jeg trygg. Der er jeg helt alene. Der kan jeg fundere, ta en svipptur innom mine innerste tanker. Ja, gjøre hva jeg vil faktisk!

Andre steg: Undersøk dine samboeres renslighet. Dette lar seg fort avsløre på steder som ofte brukes til forskjellige ting, som for eksempel benken, eller, ja dere vet, toalettet.

Tredje steg: Undersøk dine samboeres matvaner. Hva en person spiser sier ganske mye. Her kan dere se at samtlige samboere har rotet sammen maten sin til et eneste stort kaos. Svært upraktisk for nykommere som ikke får anledning til å bli kjent!

Fjerde steg: Legg utspekulerte planer, slik at du får spionert på samboerne mest mulig før du faktisk hilser på dem. Slik unngår du pinlige tausheter, nettopp fordi du vet alt om dem! Denne viktige lærdommen må jeg takke min venn Benjamin Linus for. Han har det som en god vane å samle all dokumentasjon om folk han skal møte i tykke mapper, som han oppbevarer i hemmelige arkiver. I mitt tilfelle gikk jeg ikke så langt. Her har jeg bare stilt inn kameraet mitt, lagt det på et helt normalt sted, og straks noen av mine samboere gikk inn på kjøkkenet, spratt jeg opp, krafset og laget spetakkel med en pose jeg hadde lagt klar i skuffen, mens jeg knipset vilt med kameraet. Forøvrig er dette den proteindrikkende Vegard fra Stavanger, og som jeg ante, er faren hans ansatt i det forferdelige statsoljeselskapet som holder til i den byen.

Når jeg tenker meg om: Ikke skriv sensitiv eller negativ informasjon om samboerne dine på en åpen blogg, da de kan stikke innom en gang de har fått greie på at du driver med slikt. Oppbevar den heller i en hemmelig mappe som du gjemmer under en løs planke på rommet ditt. Det lærte Benjamin meg.

Og for all del, ikke drikk så mye Pepsi Max…

13/08/2010

Bjørnsonsgate 18. Bergen.

Filed under: Bergen,Bilder,Skildringer,Tanker — Naitzel @ 22:16

I tre hele dager har jeg vært i Bergen nå. En by jeg aldri har besøkt før, aldri visst særlig mye om, aldri hatt noe forhold til. Men jeg tror jeg liker den godt. Selv om trafikken er ganske travel her utenfor sentrum, er atmosfæren inne i byen avslappende. Folk sitter midt på fortauet og soler seg, hører på radio, koser med katten eller leser en bok. Jeg elsker de gamle husene på Nygårdshøyden. Jeg liker den store dammen midt inne i sentrum. Muséhagen. Nordnes. Og jeg liker å bare gå rundt, kikke inn i de trange smugene, eller smauene som de heter, og som her i Bergen får egne gatenavn!

Hybelen min ligger i et lite treeteasjes hus et stykke oppe i Bjørnsonsgate. I førsteetasjen finnes faktisk Ho Ho Snaddermat, så det er ikke fare for at jeg sulter ihjel. Det er en mindre pen gate, hvor den eneste attraksjonen er Norges største lyskryss. Jeg bor sammen med tre andre gutter. En heter Vegard, en heter Kim, og den tredje kom nettopp så jeg har ikke lært meg navnet ennå.

Vegard fra oljebyen, som er den mest imøtekommende, interesserer seg for slikt som trening og proteindrikker. Jeg forsøkte å hinte om farene ved bruk av slikt, men han ville ikke en gang høre på det at man kan få uattraktive mannepupper hvis man bruker for mye av det. Og han har en svær bøtte på kjøkkenet og en sekk på rommet sitt. Bortsett fra det er han svært hyggelig. Ryddig av natur, hvilket jeg ble svært lettet over å observere. Hjelpsom og tipser om litt av hvert. Jeg mistenker forøvrig at favorittordet hans er “nice”.

Vestlendingen Kim er en mer rotete type, men Vegard passer på at han holder stuffet sitt inne på rommet, der han er hele tiden. Han driver også og brygger vin der inne. Den ser ut som gul melk, lukter gjær og smaker mindre adekvat. Men han elsker den visst.

Den tredje karen er fra Oslo. Han er like gammel som meg og er av den überariske vestkantdidantiske typen.

Det tar meg 27,5 minutter å gå til Det samfunnsvitenskapelige fakultet, der jeg skal fordype meg i de film og tv-relaterte studier. Jeg går bare ned gata, over Nygårdsbroen og gjennom Nygårsparken, forbi Geofysisk Institutt og nedover Fosswinckels gate, som er en fornøyelig tur, spesielt for det arkitektoniske øye.

Ja… her skal jeg bo. Her skal jeg leve. Her skal jeg nyte. Her kommer jeg til å like meg, nesten like godt som hjemme. Dét, er jeg sikker på!

10/08/2010

Farvel, alle mine kjære

Filed under: Bilder,Fremtiden,Omtaler,Skildringer,Tanker — Stikkord: — Naitzel @ 15:00

Mitt liv slik jeg kjenner det er snart over. Min tid i trygge Lofoten, kommer snart til en ende. Jeg skal reise til byen mellom de syv fjell. Byen der det alltid regner. Om mindre enn 24 timer.

Så, alle mine kjære: Farvel. Dette er til dere.

Familien min. Så mange ulike sjeler, så tette bånd. Jeg vil savne dem alle, forferdelig mye.

Onkelungene mine: Ask, Alma, Mina Sofie, Topias Aleksantri, Adrian, Edward og Lianna. Det er morsomt å observere de små mens de vokser opp og utvikler seg som personer. Det blir trist å ikke få se dem så ofte.

Og spesielt, gudsønnen min Ask. Hadde jeg vært tre år igjen, hadde vi nesten vært identiske. Han er derimot en smule villere enn jeg var i den alderen. Satser på at han vokser opp til å bli like aktiv som nå, men også en fornuftig og klok herremann, som meg ;)

Bestemor. Så mange kvelder vi har sittet sammen og bare snakket! Du er veldig gammel og glemmer snart deg selv, men jeg skal aldri glemme deg.

Lillesøsteren min, Karianne. Når vi var mindre kunne vi finne på å samle Barbey’ene og Action Men’ene i et stort kalas i det rosa dukkehuset, men det endte som regel med at mennene mine kidnappet kvinnene hennes og raserte huset. En livlig og utadvendt jente, og en lillesøster jeg er veldig glad i!

Min kjære favorittnevø, Adrian. Tross aldersforskjellen (5 år) har vi vært bestevenner siden han ble født. Jeg passet på å lære ham hva som var kult og hva som ikke var kult. Vi lekte med figurene våre og så på filmer verken jeg og i hvert fall ikke han hadde lov til å se på. En morsom fyr som jeg kommer til å savne stort i mitt nye hjem.

Familiekattene, Susy Quatro og datteren her, Diva Belle. To levende kosedyr som kan spre glede på den mørkeste dag.

Klassen min. Mine venner. For en fantastisk tid vi har hatt sammen! Og nå skal vi spres for alle vinder. Det blir veldig trist. Alle minnene vi deler skal jeg ta med meg over alt.

Evelyn & Kristian. Et lykkelig kjærestepar, og mine to gode venner. Det er aldri kjedelig rundt dere to.

Kenneth Solberg, eller bare KS. Først var han en mystisk type med den kule klesstilen. Så ble han Marits kjæreste. Oppdatert på det meste og en interessant samtalepartner.

Stefan & Roy Edvard. To karer jeg traff da jeg begynte på ungdomsskolen, og som snart ble veldig gode venner for meg, men som jeg har sett mindre og mindre i det siste. Kommer til å savne dem!

Tore, Synnøves kjæreste. Husker jeg var litt skeptisk i begynnelsen, men da jeg fikk møtt ham gikk det over med en gang. Utrolig morsom fyr, og en av de flinkeste imitatorene jeg kjenner.

Og Synnøve. Synnøve… min alle beste venn. Noen sinne. Håper vi aldri skilles ad! Når jeg nå flytter vil det bli veldig rart å se deg så sjelden. Men jeg håper vi på andre vis kan fortsette våre nesten daglige samtaler, fylt med latter så vel som dypt alvor. Takk, for din utholdenhet med meg og fordi du våget å snakke til meg den gangen for seks år siden, selv om jeg var sjenert og du trodde jeg var overlegen. Den dagen jeg dør vil jeg tenke på Raymond Lille – og deg.

Sist, men uten tvil ikke minst: Lofoten. Ikke en person, men elsker dette stedet så høyt! Så fullt av sjel og liv, så unikt og vakkert. Måtte du aldri bli offer for den skitne og kyniske oljeindustrien. Måtte du en dag bli mitt hjem igjen.

Farvel, alle mine kjære. Et stort hjerte for dere.

21/07/2010

A life on earth

Filed under: Beretninger,Bilder,Fremtiden,Lykkelig,Skildringer,Tanker — Naitzel @ 00:18

Jeg tenker ofte på fremtiden. Det er så spennende å forestille seg hvordan livet vil bli! Spesielt hvis man har så mange planer og ambisjoner som meg.

Men noen ganger er det minst like spennende å tenke på fortiden og hva den har bragt med seg. De viktige hendelsene som formet den du er i dag. Det er da jeg tar frem den store boken min eldre søster laget til konfirmasjonen min (en større feil jeg begikk). Boken er full av morsomme glimt fra livet mitt, som hun så fint formulerte det i forordet.

Jeg ble født klokka 08.26 på morgenen den attende februar i det herrens år 1991. Samme morgen hadde den irske terrorgruppen IRA sprengt et par bomber på togstasjonene i London, blant andre den til bjørnen Paddington Brun. En helt vanlig mandag, med andre ord. Noen timer senere og noen km lenger sør ble også en jente ved navn Anette født, som jeg tilfeldigvis skulle havne i samme klasse som da jeg begynte på videregående.

Jeg var 51 cm lang og 3930 kg tung. Vet ikke om det er stort eller smått i babyverden, men slik var det i alle fall ifølge den sølvfargede plata vi har hengende på veggen i stua.

Jeg hadde tre eldre søsken, og storesøsteren min Linda måtte se seg nødt til å skulke skolen denne dagen fordi hun absolutt ville se meg så fort som mulig (hun var 14 år gammel). Jeg tror jeg var en blid gutt med godt polstrede bollekinn og kobberfarget hår. Nedenfor kan det se ut til at jeg likte å være ute også. Det er svært morsomt for meg å se at jeg også sitter på den senere så berømte rundsteinen, som ble sentral i historiene jeg skapte når jeg lekte sammen med vennene mine noen år senere (vi likte å lage intrikate plot før vi begynte å leke).

Men å ri på en kalv, det var ikke like gøyalt. På bildet over er jeg ett og et halvt år gammel. Søsteren min ser derimot ut til å more seg stort.

Senere vokste jeg opp til å bli ganske vill og oppmerksomhetssyk. Hvis jeg ikke hadde den fulle oppmerksomhet, begynte jeg straks å lage noen merkelige lyder som minnet om den lyden Stig, den multihandikapede gutten på barneskolen laget, og da begynte alle straks å le og følge med på meg, meg og atter meg. Hvis ikke kunne de vente seg noen krokodilletårer og det som verre var.

Jeg tror Lofoten er et flott sted å vokse opp i, og spesielt ute på bygdene. Der er det bare sladredamene som er farlige, og de har ikke plaget meg noe særlig. Her har vi vakker natur og frie områder å utfolde oss i. For eksempel var det en dal like i nærheten av oss, der vi gutter pleide å leke krig, ettersom det var noen forlatte gårder i bunden av dalen som egnet seg godt som krigsområde. Vi pleide å dele oss i to grupper og starte i hver ende av dalen, også beveget vi oss ned mot gården og møttes der til skuddveksling. Det var alltid spennende å se hvem som vant gårdene til slutt.

Om sommeren var det fast rutine å reise rundt fjellet der en annen liten bygd ved navn Valberg lå. I Valberg hadde de en liten badestrand, og jeg tror det er på svabergene rundt stranda at bildet over er tatt, da jeg var fire år gammel. Som dere kan se var jeg svært opptatt av å følge badebuksemoten på den tiden.

Det var på samme tid jeg måtte begynne å dele oppmerksomheten med et nytt medlem av familien, lillesøster Karianne. Hun hadde det så travelt med å møte den spente storebroren at hun ble født i bilen, og dette var så oppsiktsvekkende at VG brettet det utover hele førstesiden sin og kalte søsteren min for Audine, ettersom pappa hadde en Audi. Jeg tror hele VG-affæren tok såpass knekken på oppmerksomhetssyke meg at jeg innfant meg i skyggen av babysøsteren min og ble etterhvert den stille og sjenerte gutten jeg har vært i de senere år.

Året etter kom vår første nevø, Adrian. Det var jo ikke så altfor stor aldersforskjell på oss, og jeg fant fort ut hvordan jeg kunne benytte dem begge til historiene mine (jeg hadde jo ikke lært meg å skrive dem ennå). Hvis jeg var trollmann, var de gnomene mine. Hvis jeg var oppdagelsesreisende i fremmede verdener, var de de to dumme assistentene mine. Hvis jeg var et grusomt monster som truet verdensfreden, var de menneskene jeg tok livet av på alle slags vis.

Etter hvert som nevø Adrian vokste opp ble vi bedre og bedre venner, og den dag i dag finner vi ofte på ting sammen, som for eksempel se på film eller spille PS3. Men ettersom han er 13 og jeg 19, og han fotballfriik, mens jeg mer er en slags skrivefriik, er vi ikke alltid på samme bølgegrad…

Interessen min for skriving oppsto da jeg bare for moroskyld skrev min første bok i syvende klasse. Men jeg tror den sakte men sikkert vokste i meg etterhvert som jeg utviklet meg, brukte fantasien min, ble lest for av mamma og leste selv.

Jeg savner barndommen litt. Så bekymringsløs og full av nye eventyr.

Men jeg tror ikke fremtiden er til å forakte heller. Lev vel!

Og så, mine venner, Evelyn, Marit, Anette og Ingrid. Hvordan ser deres fortid ut?

18/07/2010

Bakemester Stiansen slår (ikke) til igjen

Filed under: Beretninger,Bilder,Hendelser,Lykkelig,Skildringer,Sommer — Naitzel @ 21:03

Tre pakker fløte. Miks dem sammen med litt sukker og vips så har du en stor bolle krem. Smelt et par plater kokesjokolade, dæsj på med tre egg og litt kaffe (hvis du ikke har kaffe går det helt fint med pepsi max (har ikke prøvd, men tar det som en selvfølge)). Ha tre skjeer krem i sjokoladesmørja, miks det sammen og fordel den på en tredjedel av en kakebunn. Ha krem oppå der. Godt med krem! Så legger du den andre av de tre delene oppå der og gjentar forholdet sjokolade/krem, pluss at du legger på noen oppdelte pikekyss (hvis du ikke har noen søte piker tilgjengelig kan du få dette i butikken). Så legger du den tredje delen oppå der og kjører på med krem. Til slutt pynter du med flere pikekyss og sjokoladekrem.

Det var altså slik det gikk for seg da jeg laget kake på lørdag, som jeg bragte med meg til bestevenn Synnøves nye, arvede residens i forbindelse med hennes forestående nittenårsdag og min snarlige avreise til Vestlandet den 10. august (huttemegtu, nå er det ikke lenge igjen!). Den gamle vennegjengen fra ungdomsskolen skulle feire disse to store begivenhetene.

Den beskrevne fremgangsmåten resulterte i en såkalt islandsk bløtkake (eller bombe, eller kjempe, eller sjokoladekake, eller bare kake). En slik kake har jeg laget en gang sammen med Anette, og to ganger sammen med Anette og marit (hun er så redd for store bokstaver (og jeg er tydeligvis glad i parenteser denne kvelden)).

Jeg ble svært imponert over mine egne bakeferdigheter, ettersom min tidligere erfaring med bakverk bare strekker seg til lyse muffins jeg laget for bestemor som vi tok med til de gamle vennindene hennes så de kunne få prate litt om gamledager mens jeg brukte det jeg hørte som inspirasjon til nye skriverier. Forresten kan jeg, som en aldri så liten digresjon, meddele at de gamle damene sannelig ikke var så sømmelige i ungdommen som man skulle tro, for der gikk det både i tidlig erfaring med cognac og hemmelige romanser med eldre gutter, og bestemoren min ble født så langt tilbake som i 1918!

Vel fremme ble samtlige deltagere i bursdagsselskapet overrasket da de så hva jeg hadde stelt istand, ettersom ingen av dem hadde hørt noe spesielt om meg og baking. Jeg viste frem doningen med et stolt glis og fortalte i detalj hvordan jeg hadde gått frem, og hvor forferdelig vanskelig det var. Desto mer overrasket ble de da de fikk smake på babyen. Long story short: Den var veldig god.

Tror nesten jeg har fått en ny hobby.

Det nevnte bursdagsbarnet reagerte omtrent slik.

Men så hadde jeg jo tatt med meg pistolen min i tilfelle de ikke skulle bli fornøyd. (Som jeg for anledningen lånte fra Synnøves militærkjæreste, Tore.)

Kalaset i sin helhet (minus fotografen, meg) fra venstre: Brage, Synnøve, Roy Edvard, Stefan og Tore, Synnøves kjæreste.

P.S.: I kveld er jeg svært glad. Leste noen oppløftende artikler om oljeminister Riis-Jonhansens overraskende nei til oljeboring utenfor Lofoten. Vi nærmer oss sakte men sikkert en seier i slaget, men krigen er ennå ikke over.

Older Posts »
footer