bg
footer

19/08/2010

Universitas Bergensis

Filed under: Bergen,Lykkelig — Naitzel @ 21:35

Jeg trodde de første dagene skulle gå rolig for seg. Litt omvisning. Litt info.

Men det viste seg å være en feilaktig visjon. Det hele begynte med et storslagent informasjonsmøte for nye studenter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Ante ikke at det var så mange av oss samfunnsvitere! Deretter ble programmene ropt opp (hvilket inkluderte film og tv-produksjon). Jeg fikk et glimt av mine medstudenter, før man ruslet ut på plassen foran Grieghallen og traff noen jenter med rosa t-skjorter. Våre faddere. De virker da riktig så hyggelige, tenkte jeg i min alminnelighet denne solfylte dagen. Følte snart at jeg kunne stole på dem, stille spørsmål og avsløre min uvitenhet.

For det er ikke småtteri man skal sette seg inn i når man begynner å studere. Vi sto der en stund og småpratet, før min verden eksploderte.

Til fakultetet. Ned på – dette ordet liker jeg klangen i – maclaben. Ja, i den nederste etasjen, dypt under jorden, under Bergens gater, ved katakombene – der ligger maclaben. En rekke vindusløse rom fylt av herlige mac’er! Lydisolerte redigeringsrom. Flere TV-studioer, svære kameraer, kontrollrom og en storslagen maskin som lagrer alt arbeidet studentene gjør nede i maclaben.

Opp igjen. Registrere seg. Omvisning. Presentasjonsrunder. Og så, til min store, men allikevel hyggelige overraskelse: Hver eneste kveld denne uken er det fest. Og ikke fest med boller og brus. Nei, den tyngre voksenvarianten. Aldri har jeg opplevd en slik sammenslåing av en offentlig institusjon og private ungdommelige affærer.

Og jeg er ikke den som sier nei takk til slike festligheter. Huff, jeg har ingen anelse om hvor mange liter med øl jeg har konsumert disse siste dagene. Møtte så mange mennesker. Så forferdelig mange nye ansikter. Men jeg liker dem! Så morsomme, så omgjengelige. Og alle har vi felles interesser. Felles mål. Vi er samfunnsviterne. Vi har greie på kultur og samfunn og sånt.

I går var det rebusløp. Og ikke en gang her var det fritt for øl. Vi var kappgjengere og medlemmer av NIFKORS (Norsk Interesseforbund For Kappgang Og Rask Spasering). Vi ropte slagord og kappganget fra post til post, og tro det eller ei, da vi pustet ut i en av faddernes leilighet etterpå, kom det melding om at vi hadde vunnet for originalitet og innlevelse (til tross for at vi noen steder tapte poeng fordi vi nektet å løpe der det skulle løpes, men heller kappgjenget). Så da kappgjenget vi gjennom sentrum, i våre herlige singleter og trange shortser og merkelige nummerskilt, ropte slagordet (JOGGER VI? NEI! LØPER VI? NEI! RUSLER VI? NEI! GÅÅÅ KAPPGANG!) og mottok ros fra andre studenter, også ankom vi baren Scotsman og mottok hyllesten fra alle samfunnsviterne og skålte og alle var glade og jeg tenkte i mitt stille sinn:

Verden er stille her. Jeg er ennå trygg.

21/07/2010

A life on earth

Filed under: Beretninger,Bilder,Fremtiden,Lykkelig,Skildringer,Tanker — Naitzel @ 00:18

Jeg tenker ofte på fremtiden. Det er så spennende å forestille seg hvordan livet vil bli! Spesielt hvis man har så mange planer og ambisjoner som meg.

Men noen ganger er det minst like spennende å tenke på fortiden og hva den har bragt med seg. De viktige hendelsene som formet den du er i dag. Det er da jeg tar frem den store boken min eldre søster laget til konfirmasjonen min (en større feil jeg begikk). Boken er full av morsomme glimt fra livet mitt, som hun så fint formulerte det i forordet.

Jeg ble født klokka 08.26 på morgenen den attende februar i det herrens år 1991. Samme morgen hadde den irske terrorgruppen IRA sprengt et par bomber på togstasjonene i London, blant andre den til bjørnen Paddington Brun. En helt vanlig mandag, med andre ord. Noen timer senere og noen km lenger sør ble også en jente ved navn Anette født, som jeg tilfeldigvis skulle havne i samme klasse som da jeg begynte på videregående.

Jeg var 51 cm lang og 3930 kg tung. Vet ikke om det er stort eller smått i babyverden, men slik var det i alle fall ifølge den sølvfargede plata vi har hengende på veggen i stua.

Jeg hadde tre eldre søsken, og storesøsteren min Linda måtte se seg nødt til å skulke skolen denne dagen fordi hun absolutt ville se meg så fort som mulig (hun var 14 år gammel). Jeg tror jeg var en blid gutt med godt polstrede bollekinn og kobberfarget hår. Nedenfor kan det se ut til at jeg likte å være ute også. Det er svært morsomt for meg å se at jeg også sitter på den senere så berømte rundsteinen, som ble sentral i historiene jeg skapte når jeg lekte sammen med vennene mine noen år senere (vi likte å lage intrikate plot før vi begynte å leke).

Men å ri på en kalv, det var ikke like gøyalt. På bildet over er jeg ett og et halvt år gammel. Søsteren min ser derimot ut til å more seg stort.

Senere vokste jeg opp til å bli ganske vill og oppmerksomhetssyk. Hvis jeg ikke hadde den fulle oppmerksomhet, begynte jeg straks å lage noen merkelige lyder som minnet om den lyden Stig, den multihandikapede gutten på barneskolen laget, og da begynte alle straks å le og følge med på meg, meg og atter meg. Hvis ikke kunne de vente seg noen krokodilletårer og det som verre var.

Jeg tror Lofoten er et flott sted å vokse opp i, og spesielt ute på bygdene. Der er det bare sladredamene som er farlige, og de har ikke plaget meg noe særlig. Her har vi vakker natur og frie områder å utfolde oss i. For eksempel var det en dal like i nærheten av oss, der vi gutter pleide å leke krig, ettersom det var noen forlatte gårder i bunden av dalen som egnet seg godt som krigsområde. Vi pleide å dele oss i to grupper og starte i hver ende av dalen, også beveget vi oss ned mot gården og møttes der til skuddveksling. Det var alltid spennende å se hvem som vant gårdene til slutt.

Om sommeren var det fast rutine å reise rundt fjellet der en annen liten bygd ved navn Valberg lå. I Valberg hadde de en liten badestrand, og jeg tror det er på svabergene rundt stranda at bildet over er tatt, da jeg var fire år gammel. Som dere kan se var jeg svært opptatt av å følge badebuksemoten på den tiden.

Det var på samme tid jeg måtte begynne å dele oppmerksomheten med et nytt medlem av familien, lillesøster Karianne. Hun hadde det så travelt med å møte den spente storebroren at hun ble født i bilen, og dette var så oppsiktsvekkende at VG brettet det utover hele førstesiden sin og kalte søsteren min for Audine, ettersom pappa hadde en Audi. Jeg tror hele VG-affæren tok såpass knekken på oppmerksomhetssyke meg at jeg innfant meg i skyggen av babysøsteren min og ble etterhvert den stille og sjenerte gutten jeg har vært i de senere år.

Året etter kom vår første nevø, Adrian. Det var jo ikke så altfor stor aldersforskjell på oss, og jeg fant fort ut hvordan jeg kunne benytte dem begge til historiene mine (jeg hadde jo ikke lært meg å skrive dem ennå). Hvis jeg var trollmann, var de gnomene mine. Hvis jeg var oppdagelsesreisende i fremmede verdener, var de de to dumme assistentene mine. Hvis jeg var et grusomt monster som truet verdensfreden, var de menneskene jeg tok livet av på alle slags vis.

Etter hvert som nevø Adrian vokste opp ble vi bedre og bedre venner, og den dag i dag finner vi ofte på ting sammen, som for eksempel se på film eller spille PS3. Men ettersom han er 13 og jeg 19, og han fotballfriik, mens jeg mer er en slags skrivefriik, er vi ikke alltid på samme bølgegrad…

Interessen min for skriving oppsto da jeg bare for moroskyld skrev min første bok i syvende klasse. Men jeg tror den sakte men sikkert vokste i meg etterhvert som jeg utviklet meg, brukte fantasien min, ble lest for av mamma og leste selv.

Jeg savner barndommen litt. Så bekymringsløs og full av nye eventyr.

Men jeg tror ikke fremtiden er til å forakte heller. Lev vel!

Og så, mine venner, Evelyn, Marit, Anette og Ingrid. Hvordan ser deres fortid ut?

18/07/2010

Bakemester Stiansen slår (ikke) til igjen

Filed under: Beretninger,Bilder,Hendelser,Lykkelig,Skildringer,Sommer — Naitzel @ 21:03

Tre pakker fløte. Miks dem sammen med litt sukker og vips så har du en stor bolle krem. Smelt et par plater kokesjokolade, dæsj på med tre egg og litt kaffe (hvis du ikke har kaffe går det helt fint med pepsi max (har ikke prøvd, men tar det som en selvfølge)). Ha tre skjeer krem i sjokoladesmørja, miks det sammen og fordel den på en tredjedel av en kakebunn. Ha krem oppå der. Godt med krem! Så legger du den andre av de tre delene oppå der og gjentar forholdet sjokolade/krem, pluss at du legger på noen oppdelte pikekyss (hvis du ikke har noen søte piker tilgjengelig kan du få dette i butikken). Så legger du den tredje delen oppå der og kjører på med krem. Til slutt pynter du med flere pikekyss og sjokoladekrem.

Det var altså slik det gikk for seg da jeg laget kake på lørdag, som jeg bragte med meg til bestevenn Synnøves nye, arvede residens i forbindelse med hennes forestående nittenårsdag og min snarlige avreise til Vestlandet den 10. august (huttemegtu, nå er det ikke lenge igjen!). Den gamle vennegjengen fra ungdomsskolen skulle feire disse to store begivenhetene.

Den beskrevne fremgangsmåten resulterte i en såkalt islandsk bløtkake (eller bombe, eller kjempe, eller sjokoladekake, eller bare kake). En slik kake har jeg laget en gang sammen med Anette, og to ganger sammen med Anette og marit (hun er så redd for store bokstaver (og jeg er tydeligvis glad i parenteser denne kvelden)).

Jeg ble svært imponert over mine egne bakeferdigheter, ettersom min tidligere erfaring med bakverk bare strekker seg til lyse muffins jeg laget for bestemor som vi tok med til de gamle vennindene hennes så de kunne få prate litt om gamledager mens jeg brukte det jeg hørte som inspirasjon til nye skriverier. Forresten kan jeg, som en aldri så liten digresjon, meddele at de gamle damene sannelig ikke var så sømmelige i ungdommen som man skulle tro, for der gikk det både i tidlig erfaring med cognac og hemmelige romanser med eldre gutter, og bestemoren min ble født så langt tilbake som i 1918!

Vel fremme ble samtlige deltagere i bursdagsselskapet overrasket da de så hva jeg hadde stelt istand, ettersom ingen av dem hadde hørt noe spesielt om meg og baking. Jeg viste frem doningen med et stolt glis og fortalte i detalj hvordan jeg hadde gått frem, og hvor forferdelig vanskelig det var. Desto mer overrasket ble de da de fikk smake på babyen. Long story short: Den var veldig god.

Tror nesten jeg har fått en ny hobby.

Det nevnte bursdagsbarnet reagerte omtrent slik.

Men så hadde jeg jo tatt med meg pistolen min i tilfelle de ikke skulle bli fornøyd. (Som jeg for anledningen lånte fra Synnøves militærkjæreste, Tore.)

Kalaset i sin helhet (minus fotografen, meg) fra venstre: Brage, Synnøve, Roy Edvard, Stefan og Tore, Synnøves kjæreste.

P.S.: I kveld er jeg svært glad. Leste noen oppløftende artikler om oljeminister Riis-Jonhansens overraskende nei til oljeboring utenfor Lofoten. Vi nærmer oss sakte men sikkert en seier i slaget, men krigen er ennå ikke over.

17/07/2010

Morgenstund

Filed under: Bilder,Grundstad,Lykkelig,Skildringer,Sommer,Tanker — Naitzel @ 01:53

Jeg føler meg heldig når jeg kan sitte her i den lille bygda vår, Grundstad, skrive og se på mens sola står opp. Solnedganger er oppskrytt. Det er selve oppgangen turistene burde komme hit i flokk for å se. Det er da jeg ser de vakre strålene som kaster seg over engene. Det er da jeg kjenner det krible i magen. En god følelse. Ekte velvære. Det er da jeg føler trangen til å gå ut med kameraet. Dette må foreviges.

Birds flying high you know how I feel
Sun in the sky you know how I feel
Breeze driftin’ on by you know how I feel

It’s a new dawn
It’s a new day
It’s a new life
For me
And I’m feeling good

– Nina Simone

11/07/2010

Hvor er Alice? Alice!

Filed under: Bilder,Film,Lykkelig,Omtaler — Naitzel @ 22:41

Meg kan alle og enhver så gjerne kalle helt jabberwocky, men for en gangs skyld har et filmselskap gjort noe bonkers da de fikk det for seg at en ganske god idé var å spille inn en allerede storslagen klassiker på nytt. Med noen levende mennesker, og noen ulevende dyr.

Jeg gledet meg til den nye Alice in Wonderland-filmen, men var svært nervøs for at den ville skuffe meg. Jeg leste de krasse overskriftene i omtalene og de lunkne rekasjonene på blogger og i twitterkvitter. Sakte, men akk så sikkert, en slags klump av skuffelse vokste seg større og større i halsen min, før den falt ned på bunden av magen og ble liggende der som en heslig byll, klar til å sprekke og kaste en forferdelig mørkhet over meg idet jeg startet filmen denne varme julikvelden.

Åh, Alice. Den trollbandt meg fra første stund. Så godtfarende syntes jeg den var, at jeg spilte av begynnelsen flere ganger etter hverandre, før jeg lot meg forføre helt. Den inneholdt ikke et eneste kjedelig øyeblikk, ikke en eneste uoriginal idé (den er jo alle fantasyromaners storartede mor) og ikke en eneste ufantastiskhet. Jeg kjente mye igjen, både fra den gamle Disney-filmen (som forøvrig har vært en av mine favoritter gjennom tidene siden den fikk meg til å ligge på gulvet og vri meg av latter) og det jeg har lest om bøkene.

Til fantasien er den en hyllest. Til oss er den en gave. Og til meg er den en inspirator.

Det var mye å like, bortsett fra en vesentlig del. Men selv om den er vesentlig, sidestilte den seg selv så mye at jeg anser den som uvesentlig. Allikevel var det ikke en uvesentlig feilaktighet av filmemaker Burton å innlemme den i historien sin. Denne greia med en alt for lang begynnelse, og noe tullball med en sosialt uheldig tildelt frier og en plagsom familie. Jeg forsto hva det var for noe, men syntes det var unødvendig og hadde likt bedre at det var slik som i boka. Denne delen inneholdt også den helt elendige slutten som ikke sømmet seg i det hele tattet.

Nå nyter jeg musikken litt. Den er minst like bonkers.

Older Posts »
footer