bg
footer

30/07/2010

Et stykke filmreklame

Filed under: Film — Naitzel @ 10:28

Noe av det beste jeg vet, er å klikke meg enn på Youtube, plugge inn høreproppene og stille inn volumet på min kjære mac. Så stiller jeg meg selv det samme spørsmålet: Stian, hvilken trailer skal vi se i dag?

Ja, jeg elsker å se på filmtrailere. Vel, liker det i alle fall over middels godt. Så godt, at opplevelsene mine med filmtrailere kan likestilles med de opplevelsene jeg har med filmer i sin helhet.

Jeg kjenner en god trailer når jeg ser en. Den må overraske meg. Og den skal inneholde storslagen musikk. Og en setning som fester seg. Bare en kort linje. En hook (eller hooker, som jeg så feilaktig skrev på engelsktentamen i andreklassen, da jeg påsto at «Al Gore is very good with hookers» (engelsklæreren kommenterte ikke annet enn et smilefjes)). Og mens jeg kastes mellom raske kameravinkler, øker musikken i intensitet, før den avsluttes i sin største storslagenhet.

Her er noen eksempler på bedre trailere jeg kan se hundrevis av ganger uten å bli lei. Hvis dere ikke orker å se alle, anbefaler jeg den siste, som er det aller beste eksempelet på hvordan man snekrer sammen en god og overraskende trailer, samtidig som den ubestridelig oppfyller alle forventinger en potensiell seer måtte ha.

11/07/2010

Hvor er Alice? Alice!

Filed under: Bilder,Film,Lykkelig,Omtaler — Naitzel @ 22:41

Meg kan alle og enhver så gjerne kalle helt jabberwocky, men for en gangs skyld har et filmselskap gjort noe bonkers da de fikk det for seg at en ganske god idé var å spille inn en allerede storslagen klassiker på nytt. Med noen levende mennesker, og noen ulevende dyr.

Jeg gledet meg til den nye Alice in Wonderland-filmen, men var svært nervøs for at den ville skuffe meg. Jeg leste de krasse overskriftene i omtalene og de lunkne rekasjonene på blogger og i twitterkvitter. Sakte, men akk så sikkert, en slags klump av skuffelse vokste seg større og større i halsen min, før den falt ned på bunden av magen og ble liggende der som en heslig byll, klar til å sprekke og kaste en forferdelig mørkhet over meg idet jeg startet filmen denne varme julikvelden.

Åh, Alice. Den trollbandt meg fra første stund. Så godtfarende syntes jeg den var, at jeg spilte av begynnelsen flere ganger etter hverandre, før jeg lot meg forføre helt. Den inneholdt ikke et eneste kjedelig øyeblikk, ikke en eneste uoriginal idé (den er jo alle fantasyromaners storartede mor) og ikke en eneste ufantastiskhet. Jeg kjente mye igjen, både fra den gamle Disney-filmen (som forøvrig har vært en av mine favoritter gjennom tidene siden den fikk meg til å ligge på gulvet og vri meg av latter) og det jeg har lest om bøkene.

Til fantasien er den en hyllest. Til oss er den en gave. Og til meg er den en inspirator.

Det var mye å like, bortsett fra en vesentlig del. Men selv om den er vesentlig, sidestilte den seg selv så mye at jeg anser den som uvesentlig. Allikevel var det ikke en uvesentlig feilaktighet av filmemaker Burton å innlemme den i historien sin. Denne greia med en alt for lang begynnelse, og noe tullball med en sosialt uheldig tildelt frier og en plagsom familie. Jeg forsto hva det var for noe, men syntes det var unødvendig og hadde likt bedre at det var slik som i boka. Denne delen inneholdt også den helt elendige slutten som ikke sømmet seg i det hele tattet.

Nå nyter jeg musikken litt. Den er minst like bonkers.

13/01/2010

Nå faller mine øyne snart ut av skallen!

Filed under: Beretninger,Deprimert,Film,Hendelser,Skildringer,Tanker — Naitzel @ 01:50

Det er det verste! Jeg har aldri blitt truffet av lynet to ganger på samme sted. Men en gang må jo bli den første, som de sier.

Som dere kanskje husker, fortalte jeg for en stund tilbake om en film jeg hadde kjøpt som het «Den røde ballongen og den hvite hesten» og som viste seg å inneholde noe helt annet. Vel, jeg ringte og klagde og ble overført flere ganger før jeg kom til en eller annen sjef for noe greier innad i Platekompaniet AS. Han ba meg sende filmen personlig til ham og forklare problemet, hvilket jeg gjorde, hvilket førte til at jeg fikk en ny en i posten i forrige uke. Hvilket betydde at det ikveld var tid for å kose seg med en ordentlig klassiker.

Eller ikke…

Denne utgaven så lik ut, men det fine pappcoveret var erstattet med oljehorete plastikk. Det kan jeg leve med, for innholdet er jo det viktigste. Jeg åpnet den, og platen så ut som den skulle: Et bilde av en gutt med en rød ballong, og ett bilde av en gutt på en hvit hest. Jeg satte den inn, og ja, menyen så ut til stemme. «Den røde ballongens reise.» Jaja, tenkte jeg, så har de pyntet litt på tittelen. Det er sikkert en ny oversettelese eller noe. Jeg valgte språk og startet den.

Mhm. Franske navn dukker opp. Ja, dette ser riktig ut. Ja, jeg hører en gutt som synger fransk. Så kommer bildene. Først tenker jeg: Dette er jo fantastisk! Vakre bilder, Paris og fint ettermiddagslys. En gutt står lent til en lyktestolpe og snakker til en rød ballong. Men vent! Snakket den mannen som akkurat gikk forbi i en mobiltelefon? Og gutten, han har jo sko med blinkelys! Dette virker ikke som 50-tallet. Hovedpersonen, det er ikke han jeg har sett på bildene! Denne karen har krøller, ikke bollesveis som ligner på den jeg hadde da jeg var liten.

Jeg kjenner en følelse av… angst.

Aha! De har sikkert laget en nyinnspilling og lagt den ved. Men det står ikke noe om noe slikt på baksiden… Jeg går tilbake til menyen, og det slår meg at det ikke finnes spor av den andre filmen som skal befinne seg på samme plate, nemlig «Den hvite hesten». Febrilsk går jeg inn på alle undemenyer. I ekstramaterialet finnes det en trailer-knapp. Jeg sjekker den ut og ja, det er trailer for de riktige filmene. Så, hvor er de?

Nå har jeg sett gjennom alt som finnes på plata. Der ligger det en film kalt «Den røde ballongens reise». Det er en film av en polakk eller noe og en hyllest til den originale filmen som DVD-coveret gir seg ut for å inneholde.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an. Jeg som ble overrasket første gangen. Nå har altså katastrofen rammet meg igjen.

Jeg har nok en gang fått feil innhold på en DVD som jeg har kjøpt på lovlig vis i en butikk.

Det står blant annet i beskrivelsen på baksiden: «Dessverre har filmen vært vanskelig å få sett de siste årene [...] Det er tid for å unne seg en magisk stund og la seg sjarmere av denne perlen.»

Driver de gjøn med meg? Sitter de der på fabrikken og ler? Eller er det Platekompaniet som drar en alt for tidlig aprilsnarr?

Jeg ler ikke. Det er slettes ikke morsomt! Jeg kjenner at jeg blir mektig irritert.

Imorgen skal jeg forfatte et langt og eksploderende brev. Denne behandlingen finner jeg meg ikke i! Jeg vil jo bare se en god film.

Er det for mye å be om?

27/11/2009

Det finnes ett svar

Filed under: Beretninger,Film,Humor,Husk_at_du_skal_dø,Naitzel,Oppdagelser — Naitzel @ 15:58

Verden er fortapt. Det har slått meg for lenge siden. Det blir bare verre og verre for hver dag som går. Men jeg så en film i dag som ga meg håp. Som overbeviste meg om at det finnes hjelp der ute. En person som inspirerte meg. Som fikk meg til å skjønne at verden ikke er fortapt allikevel. En person som, i likhet med meg selv, har skjønt at man må huske døden.

La meg presentere dere for denne personen:

Trykk her for å se film!

05/11/2009

Jøss! Eller, Gosh! Nei, GRØSS!

Filed under: Beretninger,Bilder,Deprimert,Film,Hendelser,Skildringer — Naitzel @ 15:32

I høstferien var jeg som vanlig i Drammen hos min mormor. Og som vanlig handlet jeg filmer på alle filmbutikkene. På Platekompaniet fant jeg en ordentlig godbit. Det var en DVD med to kortfilmer: «Den røde ballongen» og «Den hvite hesten». De er laget av en kar ved navn Albert Lamorisse, som i tillegg til å lage filmer, også fant opp spillet Risk.

Jeg hadde lest om både ham og filmene hans før, og jeg hadde tenkt at jeg skulle prøve å få tak i dem. Brått sto de der, pent og pyntelig, på spesialhylla, i spesialutgave. Den kostet en formue, sammenlignet med det som er vanlig prosedyre i DVD-bransjen, men jeg nølte ikke. Jeg bokstavelig talt rev den med meg bort til kassen. Jeg smilte. Jeg var glad.

Ettersom jeg kjøpte en hel del filmer, og hadde tenkt å spare Godbiten til slutt, var det først i går den sto for tur. Jeg satte meg godt til rette, med Pepsi Max og det hele. Jeg åpnet den, så litt på bildene som fulgte med spesiealutgaven, før jeg skjøv disken inn i munnen på mac’en og lot den romstere litt, slik den har for vane.

Alt som, ifølge min erfaring (og den er ganske god, hehe) – med film, skulle skje, skjedde. Helt til jeg kom til menyen. Jeg hadde ventet et litt rødt og hvitt tema, ettersom det er disse fargene som går igjen på coveret. Men her var alt brunt… og, i all verden, tenkte jeg. Hitler! Et bilde av Hitler. Og under, med norrøn skrifttype, slik Vigrid bruker, sto det… Nürnberg. Episode 1. Jeg klødde meg i hodet og trykket på spill av. Jada, Hitler snakker. Jeg ser Goering og Speer mens de sitter i rettssalen. Jeg spooler fremover. Samme greiene, hele veien. Jeg forsøker en teori: Har jeg på ett eller annet finurlig vis blandet platene idet jeg skulle sette inn filmen? Jeg har jo en del filmer og tv-serier om andre verdenskrig, men så kommer jeg på at jeg ikke har noen om Nürnberg-prosessene – den så jeg nemlig på rikskanalen.

Jeg trykker på eject og… Store øyne. På plata er det bilde av en liten gutt med en rød ballong, og en annen gutt på en hvit hest. Jeg setter den inn igjen. Ja, dere vet det allerede. Nürnberg.

Jeg lukter på P-maxen. Den er helt normal.

Nå, når sjokket er over, har jeg skjønt at, hvor rart det enn er, så har noe skjedd på fabrikken. De to filmene må ha samme fabrikant. Akkurat som den kjæreste Pepsi Max-flasken jeg har. Den har tre etiketter.

Jeg skal ringe til Platekompaniet på Magasinet i Drammen. For jeg vil se filmen. Jeg tror den er veldig god.

redballoon-763280

Older Posts »
footer