Det er ikke alle som liker å mekke på bilen sin. På samme måte er det ikke alle som liker å sette seg ned foran datamaskinen eller med en notatbok og skrive i timevis. Mange spør hvorfor jeg orker å skrive en hel bok, opptil flere ganger. Jeg kunne spurt om det motsatte: Hvorfor i alle verden orker du å spille fotball hver mandag? Hvorfor orker du å sy gardiner, når du har hundrevis i skuffen? Hvorfor orker du å se alle James Bond-filmene på rad?
Eller det mer eksplisitte: Hvorfor orker du å gjøre noe du liker så godt?
Men da hadde jo verken jeg eller denne andre x-personen fått noe fornufitg svar, bare flere spørsmål.
Ærlig talt, rett fra levra som en sier, har jeg spurt meg selv hvordan jeg orket å skrive min første bok, og min andre, og så den første tre ganger til? Svaret får jeg hver eneste gang jeg setter meg ned og blir Raymond Lille, eller Agathe, eller Lagoon. En sitrende følelse i magen, en enorm glede. Jeg koser meg stort. Jeg kan entre min unike, hjemmelagede verden der alt jeg vil skal skje, skjer. Der alle personene prøver å leve sine egne liv, men vet at det er jeg, deres allmektige far, som styrer hver eneste tanke, hver eneste lille bevegelse i lilletåa.
Og jeg vet hvorfor når jeg ikke skriver. Jeg klarer ikke å få dem ut av tankene. Jeg tenker på dem hele tiden, og hvordan historien deres skal ende.
Klisjeen stemmer, jeg er glad i karakterene mine. Da jeg skrev ferdig boken om Raymond Lille første gangen, ble jeg rammet av en forferdelig tung sorg. Jeg trodde det var over, at jeg aldri mer skulle skrive om ham. Derfor klarte jeg ikke å la være. Jeg skrev en bok til. Og det slo meg at jeg kunne holde meg i denne verdenen i minst fem bøker. Jeg liker alle personene mine på forskjellige måter, men jeg kan jo ikke skrive om alle samtidig. Allikevel tror jeg Raymond er unik, fordi han var min første. Jeg kommer aldri til å glemme ham. Jeg kommer til å tenke på ham den dagen jeg dør.
Men når man drømmer om å få boken sin utgitt, slik at så mange som mulig kan ta del i det du har skrevet og kanskje få noe igjen for det, da må man være streng mot seg selv. Man må lage noe som henger litt på greip, som har en viss kvalitet, ellers gidder ikke folk lese det. Da hender det man må drepe noen av karakterene. Ikke bare beskrive deres død i boken, men også hviske dem bort fra jordens overflate og late som de aldri eksisterte.
Jeg har vært nødt til å gjøre dette to ganger den siste tiden. For noen uker siden forsvant herr Brøle (hans virkelige navn ble aldri kjent) på mystisk vis. Han ble ikke borte fra stillingen sin som gymlærer ved Tallvik Grunnskole, han hadde aldri hatt jobben. I dag slo det meg at det heller ikke er plass til den tretten år gamle gutten Roger Franqui. Hans rolle i historien kan med stor fordel gis til en annen. Jeg skjønte at det var best slik. Men jeg ble trist. Jeg likte Roger. Jeg gråter nesten når jeg tenker på det.
Samtidig ble jeg glad fordi det løste et problem jeg hadde hatt. Én ny brikke i puslespillet.
Derfor skriver jeg. Og derfor vil jeg aldri klare å slutte. Det hadde vært min aller største sorg i livet.