bg
footer

29/07/2010

Syv avsnitt til den som måtte høre etter

Filed under: Deprimert,Drømmer,Fremtiden — Naitzel @ 00:38

For det første: Jeg er sliten. I over en måned, nesten hver dag, har jeg jobbet i minst syv timer. Noen ganger ti. Noen ganger flere. Sommerferie er virkelig ikke ferie for meg. Det er slitsomt å jobbe på en café der 70 mennesker skal ha middag hver dag.

For det andre: Jeg sitter her og tenker. Følger halvveis med på en dokumentar om Josef Mengele. (For en mann.) Søsteren min sitter i den forferdelige onepiecen sin som jeg blir mer og mer lei av å se på. Oljehoreonkelen min drikker vin. Som vanlig.

For det tredje: Jeg sitter fast i boken min. Raymond Lille vet ikke at han er forelsket i Elise Kallestad, og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal si det til ham, uten at det blir pinlig.

For det fjerde: Leser en del om Albert Aabergs miserable voksenliv. Synes boken er litt tom. Men det kommer seg vel.

For det femte: Det er ikke lenge igjen til jeg skal forlate dette stedet. Forlate livet mitt, slik jeg kjenner det. Det er litt skummelt. Men også litt spennende.

For det sjette: Når jeg tenker meg om, er det virkelig lenge siden jeg har smakt pepsi max. Trodde aldri det skulle skje, men avhengigheten min er borte. Nå er det bare en brus jeg har et ekstra godt øye til.

Og sist, jeg trenger deux ex machina.

14/07/2010

I disse dager

Filed under: Bloggen,Dagbokish,Drømmer,Fremtiden,Husk_at_du_skal_dø,Skildringer,Sommer,Tanker — Naitzel @ 01:18

Her i nord heter det ikke eldst. Det heter gammlest.

Vi reiser oss, trampklapper og huier. Det er tid for en vilkårlig post uten verken mål eller mening.

For her i nord heter det ikke sommer og agurktider. Det heter skyer, regn, vind og isende kulde. Og vilkårlig post.

For å lette litt på stemningen, satte jeg meg ned og snekret sammen et nytt design. Som vanlig har jeg ikke blitt helt klok på dette css-styret. Hver gang jeg prøver meg der i TextEdit, får jeg hjerneverk og det som verre er. Så det får bare være om kommentarsystemet er helt på jorde og titlene på postene mine blinker i rosa.

Som vanlig II er jeg enda mer fornøyd enn noen gang. Det nærmer seg noe jeg liker. Må bare få orden på seessessene mine.

Gjør ikke stort om dagen. Nyter ikke livet særlig godt. Glemmer nesten at jeg skal dø en dag. Våkner en stund utpå formiddagen, undersøker hva som har skjedd i verden de siste timene, før jeg rundt klokka 13.30 hiver meg på sykkelen (om været er tolerabelt) og sykler de seks kilometerne til jobben min, der jeg blir møtt av det kaoset som gjerne møter deg på et travelt kjøkken. Jeg tar på mitt forkle, møter gjestene med det største smilet jeg kan prestere og forsøker å finne på vitser og morsomheter jeg kan underholde jentekollegaene mine med. Så bærer det hjemover igjen klokka 21.00.

Hjemme slapper jeg av med pepsi max og macen min. Så ser jeg film eller leser i en bok, før jeg skriver om natten.

Og slik går dagene. Bortsett fra noen små avbrekk når jeg har fridager. Da er kan det fort gå over styr.

Jeg venter en del. Om ca. 27 dager er min tid i Lofoten, mitt hjem, mitt fristed i en grusom verden – over.

Men en dag skal jeg komme tilbake. Så lenge det ikke har forandret seg for mye.

Håper alle, hvor enn de måtte befinne seg i lesende stund, nyter sine liv og sin sommer. Det er i disse dager det som nytes kan, nytes skal.

28/04/2010

Kulde søker varme, billettmerket Naitzel

Filed under: Drømmer,Fremtiden,Skildringer,Tanker — Naitzel @ 20:00

Det er som om vinterens etterdrønninger trykker deg ned i den forferdelige sørpa som oppstår når kald tid møter varm. Jeg sluttet å telle dagene, og timene fløy forbi som flyktige blaff under hjernebarken. Følte meg sliten. Dro kroppen gjennom en tilværelse á la frost. Alt var hvitt, alt var støv.

Og nå, mens vi kneppet opp jakken og ønsket våren velkommen, kom altså den hersens vinteren tilbake. Jaget vekk alle regnbuens farger før de rakk å bli til.

Beklager mine deprimerende tankeutblåsninger, men det er ikke gøy å skrive noe på denne bloggen lenger. Jeg føler at jeg gjør det fordi jeg må, ikke fordi jeg vil. Tror det er fordi jeg ikke finner det perfekte designet.

Men det nærmer seg. Skal bare være russ først.

Tror det blir gøy. Etter attenårsdagen, da det ble lov, var det ikke like morsomt å drikke alkohol lenger. Det var ikke det samme å henge på utestedene. Jeg husker da vi var 16, sjanglet rundt i parkene eller gjennomsøkte gatene på jakt etter en fest. Og når vi snek oss inn på kunstnerfestene og fikk høre vittige eventyr, eller snakket med interessante og fritenkende mennesker. Jeg husker at så mye var nytt. Vi kunne sitte på moloen og løse verdens problemer.

Men nå som slutten på denne videregående epoken er over, håper jeg vi kan stoppe opp og gjenoppleve litt av det gamle. Det ville vært trist å tenke at alt er over nå.

Tjaaa… det går vel mot lysere tider.

19/04/2010

Derfor skriver jeg

Filed under: Beretninger,Drømmer,Erkjennelser,Lykkelig,Raymond Lille,Skriverier,Tanker — Naitzel @ 22:53

Det er ikke alle som liker å mekke på bilen sin. På samme måte er det ikke alle som liker å sette seg ned foran datamaskinen eller med en notatbok og skrive i timevis. Mange spør hvorfor jeg orker å skrive en hel bok, opptil flere ganger. Jeg kunne spurt om det motsatte: Hvorfor i alle verden orker du å spille fotball hver mandag? Hvorfor orker du å sy gardiner, når du har hundrevis i skuffen? Hvorfor orker du å se alle James Bond-filmene på rad?

Eller det mer eksplisitte: Hvorfor orker du å gjøre noe du liker så godt?

Men da hadde jo verken jeg eller denne andre x-personen fått noe fornufitg svar, bare flere spørsmål.

Ærlig talt, rett fra levra som en sier, har jeg spurt meg selv hvordan jeg orket å skrive min første bok, og min andre, og så den første tre ganger til? Svaret får jeg hver eneste gang jeg setter meg ned og blir Raymond Lille, eller Agathe, eller Lagoon. En sitrende følelse i magen, en enorm glede. Jeg koser meg stort. Jeg kan entre min unike, hjemmelagede verden der alt jeg vil skal skje, skjer. Der alle personene prøver å leve sine egne liv, men vet at det er jeg, deres allmektige far, som styrer hver eneste tanke, hver eneste lille bevegelse i lilletåa.

Og jeg vet hvorfor når jeg ikke skriver. Jeg klarer ikke å få dem ut av tankene. Jeg tenker på dem hele tiden, og hvordan historien deres skal ende.

Klisjeen stemmer, jeg er glad i karakterene mine. Da jeg skrev ferdig boken om Raymond Lille første gangen, ble jeg rammet av en forferdelig tung sorg. Jeg trodde det var over, at jeg aldri mer skulle skrive om ham. Derfor klarte jeg ikke å la være. Jeg skrev en bok til. Og det slo meg at jeg kunne holde meg i denne verdenen i minst fem bøker. Jeg liker alle personene mine på forskjellige måter, men jeg kan jo ikke skrive om alle samtidig. Allikevel tror jeg Raymond er unik, fordi han var min første. Jeg kommer aldri til å glemme ham. Jeg kommer til å tenke på ham den dagen jeg dør.

Men når man drømmer om å få boken sin utgitt, slik at så mange som mulig kan ta del i det du har skrevet og kanskje få noe igjen for det, da må man være streng mot seg selv. Man må lage noe som henger litt på greip, som har en viss kvalitet, ellers gidder ikke folk lese det. Da hender det man må drepe noen av karakterene. Ikke bare beskrive deres død i boken, men også hviske dem bort fra jordens overflate og late som de aldri eksisterte.

Jeg har vært nødt til å gjøre dette to ganger den siste tiden. For noen uker siden forsvant herr Brøle (hans virkelige navn ble aldri kjent) på mystisk vis. Han ble ikke borte fra stillingen sin som gymlærer ved Tallvik Grunnskole, han hadde aldri hatt jobben. I dag slo det meg at det heller ikke er plass til den tretten år gamle gutten Roger Franqui. Hans rolle i historien kan med stor fordel gis til en annen. Jeg skjønte at det var best slik. Men jeg ble trist. Jeg likte Roger. Jeg gråter nesten når jeg tenker på det.

Samtidig ble jeg glad fordi det løste et problem jeg hadde hatt. Én ny brikke i puslespillet.

Derfor skriver jeg. Og derfor vil jeg aldri klare å slutte. Det hadde vært min aller største sorg i livet.

30/01/2010

Aknasenten

Filed under: Bilder,Drømmer,Hendelser,Kreativitet,Raymond Lille,Skildringer,Skriverier — Naitzel @ 04:09

Tirsdag, mens stormen Ask herjet utenfor veggene, nøt jeg en (etter mitt syn) velfortjent ettermiddagslur. Jeg sov svært godt og drømte flere morsomme drømmer. To av dem var tilogmed av en såpass stor litterær kvalitet at jeg kunne bruke dem i skriveriene mine. Onsdag skjedde det samme igjen, denne gangen mens jeg slet med å skrive et kåseri. Jeg sovnet på sofaen, og mens jeg sov drømte jeg hva jeg skulle skrive i kåseriet.

Den ene tirsdagsdrømmen handlet om at jeg var liten (type fem år) og livredd for insekter, samtidig som jeg elsket dyr over alt på jord. Dette resulterte i at jeg i ren panikk, når fluer og andre kryp var etter meg drepte dem på de mest bestialske måter som finnes, og etterpå følte jeg en dyp sorg over de drepte småkrypene. Jeg planlegger nå en novelle inspirert av denne drømmen.

Den mest nyttige drømmen var imidlertid en rar en. Nå skal det sises at alle drømmer er rare, men denne var spesiell for mitt vedkommende. Jeg drømte den nemlig som en slags dokumentar. Jeg så bilder av et merkelig dyr som jeg skal fortelle mer om noen setninger senere. Mens dette dyret levde i sitt naturlige miljø, fikk jeg faktaopplysninger fra en forteller som av en eller annen grunn hadde den samme stemmen som jeg hører inni meg når jeg leser. Fortelleren kunne informere meg om at dyret levde i ørkenen og at det kunne løpe utrolig raskt. Det hadde også en ifølge fortelleren fantastisk refleks: Hvis et annet dyr løp raskere, kunne dette dyret slå på en bryter i hodet og automatisk finne en raskere rute enn det andre dyret. Jeg skjønner ikke poenget med denne funksjonen eller hvordan det skulle gå til, men slik er det nå en gang med drømmer.

Dyret hadde kropp som en struts, men fire hestelignende bein. Det hadde et hode som lignet en hest eller lama og svære kaninlignende ører. Det hadde dessuten et slags bein bakerst på underkjeven som stakk ut av huden. Dette beinet var veldig spesielt fordi det hadde små hull som dyret kunne spille vakre toner med når det skulle kalle på andre – akkurat som en fløyte!

Da jeg våknet var jeg helt fortumlet. Jeg var dessuten sjokkert over at jeg kunne drømme noe så verdifullt, for jeg visste nesten med det samme at jeg skulle bruke dette dyret i boken min. Jeg har nemlig gått rundt og fundert på hvordan dyrelivet der skal være etter at jeg fikk den nye konsulentuttalelsen.

Jeg har modifisert det litt, tenkt ut hvordan det lever. Jeg var svært usikker på om jeg skulle beholde strutsekroppen fordi det må bli fryktelig varmt, men hvis den er hvit tror jeg det går bra. Da kan dyret dessuten holde seg varmt om natten, som pleier å være veldig kald i ørkenen. Det kan også fly mye bedre enn strutsen fordi det har større og mer praktiske vinger, men ikke høyt eller langt. Det kan lette fra sanddyner når det har fått veldig høy fart, også kan det gli hurtig gjennom lufta for å spare på energien eller flykte fra rovdyr. Det kan også piske opp små sandstormer med de kraftige beina, noe det gjør både når det jakter på amfibier og andre smådyr, og når det skal komme seg unna rovdyr. I bøkene mine bruker de innfødte på planeten Alkalia dem som transportmiddel.

Foreløpig kaller jeg dem aknasenter. Under er en liten illustrasjon jeg har laget:

Older Posts »
footer