Det hender, noen ganger, helst allerede fra jeg våkner, at dagen føles tåkete. Jeg føler meg ute av fokus. Som om kroppens mekanismer går på tomgang. Hvis jeg var en klokke, hadde jeg tatt meg en tur til urmakeren på slike dager.

Jeg tror ikke det er sunt. I alle fall ikke for min egen del. Jeg nyter ikke livet de dagene det står slik til. Jeg føler ikke at jeg lever, jeg føler jeg bare går på automatgir og tar innover meg det som kommer. Der har du det; jeg tar det som det kommer. Jeg er ikke en person som tar ting som de kommer. Jeg er en planlegger. Jeg liker at jeg hele tiden vet hva som skal skje. Jeg liker ikke å falle gjennom tilværelsen uten noe mål for øyet.

Jeg hater å ha så dårlig kontroll. Jeg klarer ikke å forestille meg hva som skal skje fra dag til dag. Imorgen for eksempel, skal jeg på skolen og så haste av gårde til Oslo for å bryte loven i et oljefritt Lofotens, Vesterålens (og Senjas) navn. Hadde jeg vært meg selv, ville jeg hakket tenner bare ved tanken på at jeg blir nødt til å sove utenfor den trygge sengen min i to netter. Men nå, jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe.

Når det er tåkedag, er jeg heller ikke kreativ. Det er som om ordene og ideene hekter seg fast i noe krims-krams langt der inne. Men det hender også – faktisk – at jeg får en idé mens jeg er i ufokus, og da løsner alt. Det er som om at selve ideen har sittet fast og sperret for alle sansene mine, satt meg helt tilbake. Kanskje det har seg slik at når man er svanger med ideer, konsentrerer kroppen seg om å forberede ideen på å komme ut, nesten som når man skal føde et ordentlig barn. Av naturlige årsaker vet jeg ingen ting om hvordan det oppleves å være svanger, men jeg kan tenke meg at det tar opp krefter på alle mulige plan, selv før du vet at det er noe som vokser inni deg, for det vet man jo ikke alltid med det samme. Jeg hørte faktisk i sommer om en kvinne som hadde dratt til sykehuset fordi hun trodde hun hadde et ekstremt tilfelle av luft i magen, men det viste seg at hun var i ferd med å føde et ni måneder gammelt foster! I skjeldenhetens navn benytter jeg et utropstegn, for det jeg nettopp skrev er ganske utrolig.

Nei og nei. Sett på maken… Nå blir hele bloggposten min tåkete og ute av fokus også. Jeg visste vel egentlig at det kom til å skje. Jeg egner meg ikke som skribent når jeg har det slik. Jeg har faktisk alltid mine bloggposter klare i hodet før jeg skriver dem. Jeg har en begynnelse, en midte og en slutt, et tema, et budskap og et sluttpoeng, og som fotest flere setninger, avsnitt og formuleringer klare før det første ordet er satt.

Men ikke i kveld. I kveld satt jeg og leste til historieprøve om politiske ideologier og utviklingen av det demokratiske samfunn, da jeg begynte å tenke på en film jeg skal se etterpå – Eternal Sunshine in a Spotless Mind. Den handler også om å være ute av fokus, hvilket inspirerte meg til å begynne å skrive her på denne bloggen, som egentlig også er litt ufokusert, helhetlig sett.

Apropos bloggens ufokuserthet hadde jeg mange planer for den, hvordan jeg skulle gjøre den mer konkret, finere å se på, mer meg. Men jeg skjønner meg ikke på denne installasjonsprosessen til wordpress, jeg skjønner ikke hvordan man setter opp et webhotell, eller hvorfor det er nødvendig, og det er bare såvidt jeg skjønner hvordan jeg skal klare å overføre den photoshopkonstruerte bloggen min til dette internettet.

Så det får bli med den enkle løsningen. Det er jo i bunn og grunn ikke så veldig viktig uansett. Det kommer jo alltids en morgendag. En blank morgendag. Må bare finne fargestiftene mine.