Nå har man fått seg nytt design igjen, altså. Vi ser at det er tid for minimalisme. Jeg ble så lei av all blåfargen, og ifølge ulike motemagasiner for menn (ikke at jeg leser slikt!) er det lyst og hvitt som gjelder våren 2011.

Denne gangen hadde jeg tenkt å lage et design fra scratch med html-koder og css og alt det der, ettersom jeg egentlig kan det nå etter å ha lært en del om det i nye medier-faget på UiB. Men den gang ei. Jeg fikk hodepine igjen (og jeg var tom for pepsi max), så jeg konkluderte med at det beste var å benytte den vanlige metoden min.

“Den vanlige metoden min” er en frase som her betyr noe sånt som: Lage hele wordpress-themet i det fantastiske, 0′ hellige Photoshop og deretter konvertere det med et snedig program som kalles så meget som Psd2CSSonline.

Det er av denne grunn bloggen min beklageligvis ser en smule tullerusk ut i sin nåværende stand. Jeg har ennå ikke kommet til bunns i hvorfor titlene på bloggpostene mine nekter å forlate sitt gyselige rosa åsyn (det går rett og slett ikke an å endre akkurat den css-koden). De andre ujevnhetene skal jeg nok få en ordnings på når jeg finner tid og energi til det.

Jeg tror og håper at jeg skal komme tilbake til bloggen min. Dere lesere har kanskje spekulert i hvorfor jeg har nedprioritert den såpass kraftig den siste tiden. Jeg går jo rundt og forestiller meg at det finnes folk som liker å lese alt jeg lirer av meg i tide og utide. Derfor er det min tro at mer blogging fører til glade og fornøyde lesere. Det har seg slik at to personer har SLUTTET å følge meg på den feministiske siden bloglovin.com, og det liker jeg i alle fall ikke, spesielt siden jeg ikke har muligheten til å se hvem disse grusomme menneskene er heller.

Så. Nå må jeg legge meg så jeg ikke forsover meg til seminaret i morgen. Jeg har jo allerede brukt opp kvoten min på to fravær… Dessuten må jeg være frisk og rask til jeg skal lage sak for Bergen Student-tv om Lady Gagas fremtidige Bergen-visitt.

Au revoir!

Jeg kom hjem fra en hyggelig aften med en frøken. Det var en almindelig kveld, og jeg følte meg sulten. Stekte et egg. Observerte prosessen. Så… jeg får en SMS fra nestlederen i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Det står: «Hurra!» En bølge av gled slår innover meg. Jeg hiver fra meg alt jeg har, løper inn på rommet, åpner macen og…

JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg faller bakover. Hjertet dunker. Jeg får tårer i øynene.

Dette er en av lykkeligste dagene, om ikke den lykkeligste, jeg har opplevd i hele mitt liv.

«Løsning i morgen. Regjeringen sier nei til konsekvensutredning av Lofoten.»

Det er begynnelsen på en seier.

– med mindre noe historisk skjer.» Dette er tittelen på en flunkende ny dokumentarfilm om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. I dag bestemte Arbeiderpartiets stortingsgruppe at Jens Stoltenberg ene og alene skal snakke for paritet når regjeringen går sammen og bestemmer seg før påske. Dette er bra. Det er bra fordi SV og Sp allerede har bestemt at de er mot, og SV har gått så langt som å si at de går ut av regjeringen hvis det blir konsekvensutredning (som er første steg i en åpningsprosess). Når Ap ikke har noe standpunkt, kan ikke Jens risikere regjeringen.

Derfor har jeg ennå et håp.

Idag marsjerte ett tusen to hundre mennesker gjennom Oslos gater, i et demonstrasjonstog mot oljevirksomheten utenfor mitt vakre og unike og dyrebare hjem. Samme dag som Ap setter statsministeren i en vanskelig posisjon. Samtidig som en fantastisk bra dokumentar har premiere på selveste rikskanalen.

Dokumentaren er laget på en morsom måte. Den forteller historien om oljekampen, med fiskeren Yngve Larsen og en av mine store miljøhelter, Bente Lorentzen i hovedrollene. Samt et forferdelig kvinnemenneske ved navn Guri Ingebrigtsen. Jeg tillater meg å kalle henne forferdelig. Charlie Sheen ville nemlig kalt henne et troll.

Og ikke nok med det, i noen glimt kan man skimte det rødlige åssynet til den fantastiske forfatteren av denne bloggen du sitter og leser på nå. Ha!

Kampen er ikke over ennå. Jeg har fått nytt mot!

Se dokumentaren her! (Det er en ordre.)

For meg virker det ikke som lesere av denne bloggen er særlig begeistret for politikk. I alle fall var det laber tilbakemelding på mitt forrige meget politisk betonte innlegg. Kanskje det var for langt. Kanskje det var for mye informasjon. Jeg vet ikke. Men det gjør ikke noe. Det er jo jeg som bestemmer hva jeg skal skrive her. Om noen liker det eller ikke er egentlig ikke så farlig. Jo, det er farlig. Men ikke livsfarlig. Akkurat som Pepsi Max.

Så jeg kjører på med litt mer politikk. Det har seg nemlig slik at et gjennombrudd i saken om oljeboring utenfor Lofoten nærmer seg. Regjeringen skal bestemme seg for om de vil gjennomføre en konsekvensutredning, som er en formell undersøkelse man trenger før man kan si ja til oljeboring. Politikerne har klart å overbevise den nordnorske befolkningen, og ordførerne, om at en slik utredning er bra fordi vi får mer kunnskap. Merkelig at akkurat den samme kunnskapen, som vi fikk gjennom forvaltningsplanen i fjor, ikke ser ut til å bety så mye.

Jeg er meget nervøs. Denne saken har jeg engasjert meg i siden 2007. Og den har blitt så utrolig viktig for meg. Et symbol på kampen mellom de unge og fornuftige, og de gamle og pengegriske. Jeg har også fått oppleve hvor morsomt det er å se seg selv i avisen og på TV. Holde appeller og foredrag. Reise gratis til Valencia på en stor europeisk konferanse om verdens vannressurser. Spise middag med Kåre Willoch, som jeg og Marit fikk muligheten til. Det var jo hun som dro meg med på det første Natur og Ungdom-møtet der jeg ble presentert for denne saken, fordi hun trodde… nei, det kan jeg ikke si her i offentligheten. Vi gjorde det meste sammen i kampen mot oljeindustrien. Nå er hun i Oslo, og jeg i Bergen.

Jeg tar meg selv i å håpe at kampen aldri skal ta slutt. Som Joker og Batman. En spenning mellom det gode og det onde, i en verden som er avhengig av at begge hele tiden eksisterer.

Jeg har møtt så mange folk og opplevd så mye. Gjort ting som jeg aldri hadde kunnet forestilt meg da jeg var en liten og redd gutt uten noen visjoner. Nå har jeg mange visjoner. Jeg skal se hele verden. Jeg skal bli forfatter. Jeg skal lage filmer som folk går på kino for å se. (Og jeg skal overbevise min nye frk. L om at jeg synes hun er noe av det mest fantastiske jeg har møtt, over noen biter sushi.) Jeg skal gjøre mitt beste for at min aller beste venn gjennom tidene, Synnøve, aldri forsvinner fra mitt åssyn.

Jeg skal bli en politisk kunstner. Alt jeg skal gjøre, skal være med tanke på verden. Vi er her for å gjøre den til et bedre sted. Det er alt jeg vil. Takk.

Min første mobiltelefon var en Nokia 3310. Jeg har den liggende hjemme, og den fungerer den dag i dag, 11 år etter at den ble produsert. Det har aldri vært noe galt med den. Dessverre kan jeg ikke si det samme om de mobiltelefonene jeg har hatt etter den. Alle er ødelagte, og jeg har ikke hatt noen av dem i mer enn to år. Det er heller ikke forventet i dag at en mobiltelefon skal vare lengre enn det. Men jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er slik. Jeg tenkte at det kanskje er billigere for produsentene å lage dem dårligere.

Men jeg tok feil. Det er ikke poenget at ting vi kjøper skal vare. Det er ikke meningen at vi skal ha dem lengre enn at vi rekker å bli vant til dem. Det er meningen at vi skal kjøpe noe nytt og bedre. Hele tiden. Ikke fordi vi nødvendigvis trenger det. Men fordi vårt kapitalistiske system er avhengig av en kontinuerlig vekst, en vekst som kun overlever om vi hele tiden kjøper nye ting som vi kan bruke og kaste.

En lyspære varer i 1500 timer. Jeg har alltid trodd at det ikke gikk an å lage en som kunne vare lengre. Samtidig leste jeg en artikkel på det hersens dagbladet.no i sommer om en lyspære på en brannstasjon i California som har lyst uavhengig siden 1901. Jeg slo meg til ro at det måtte være et slags teknisk mirakel. Men sannheten er, viste det seg for meg ikveld, at det går an å lage lyspærer som varer så lenge. Det er bare… bad business. Faktisk ble det under et hemmelig møte i Sveits, julaften 1924, bestemt av en gruppe dresskledde herrer at den tids lyspærer var i ferd med å bli alt for holdbare. De opprettet derfor det såkalte Internasjonale Lyspærekartellet, en organisasjon som skulle arbeide for at alle verdens lyspærer ikke fikk en levetid på lengre enn 1000 timer. Og slik er det den dag i dag.

Det er også bevist at matvarene våre blir stemplet med en «best før»-dato som egentlig er alt for tidlig. Dette har jeg visst en stund, og derfor har jeg sluttet helt å følge disse datoene. Jeg bruker heller min naturlige luktesans når jeg undersøker om noe i kjøleskapet begynner å bli helsefarlig. Det er billigere for meg, og bedre for Moder Jord.

En annen ting jeg alltid har irritert meg over, er at printere ikke ser ut til å ha særlig lang levetid de heller. Og enda verre er det at det er mye billigere å bare kjøpe en ny. Det er tilogmed billigere å kjøpe en ny printer enn å kjøpe nye blekkpatroner. Det sier sitt når jeg i sommer kunne kjøpe en helt ny HP-printer med scanner og kopimaskin for lusne 399 kroner og 90 øre. Det er opplagt at dette er billigere for produsentene også, istedet for at de skal drive og reparere disse maskinene. Men her kommer det sjokkerende: Produsenten lager ikke en uholdbar printer fordi det er så mye billigere. Det er nemlig poenget helt fra skissestadiet at den ikke skal være i stand til å skrive ut mer enn 18 000 ark. Hvordan får de dette til? Jo, de setter inn en brikke som teller hvor mange utskrifter du tar. Når du kommer til 18 000, aktiveres brikken, og printeren slutter å virke. Den er ikke ødelagt, den bare tror det. Og vi tror det. Og vi finner ut at det er billigere å kjøpe en ny enn å ta seg bryet med reparasjon.

Det er den samme historien om alt vi omgir oss. Slike brune og svarte strømpebukser som dere jenter har, som dere er så redde for å ødelegge hele tiden, var en gang i tiden så sterke at de kunne brukes til å slepe biler. Men det var ikke særlig økonomisk fornuftig å lage ting som varte i det uendelige, selv om det ikke kostet noe mer å produsere det. Idag blir designere lært opp til å finne opp nye gjenstander som ikke skal vare mer enn et par år.

Det er nødvendig for at vi som forbrukere skal opprettholde verdens uendelige vekst.

Problemet er at vi bruker enorme ressurser på alle disse gjenstandene. Ressurser som det ikke er uendelig av. Et annet problem er at alle disse gjenstandene må kastets et sted når vi ikke lenger har bruk for dem. Såvidt jeg kan huske, har jeg aldri hørt om disse enorme søppelplassene. Men ja, de finnes. I den sørlige delen av verden. Ghana er ett av landene der det finnes søppelplasser på størrelse med Norges fylker, hvor alle maskinene våre havner når de “dør”.

Mens jeg satt og så tenkte jeg: «Derfor jeg er så glad i Apple. De er ikke så kommersielle og kyniske. De lager maskiner som varer i årevis!» Like etter at jeg hadde tenkt dette, kom det en sekvens som slo meg helt ut. Den første iPod’en kom nemlig med et batteri som var designet slik at det sluttet å virke etter 18 måneder. Siden de hadde en garanti på ett år og Apple ikke erstattet et nytt batteri, var kjøperen lurt i en felle: Han hadde ikke noe annet valg enn å kjøpe en ny iPod. Heldigvis var dette i USA, og er det noe amerikanerne er kjent for, er det at de syns det er grådig morsomt å saksøke hverandre. Apple tapte mot de tusenvis av rasende kundene sine, og måtte redesigne iPod’en sin.

Jeg lærte alt dette og mye mer ikveld, gjennom en utrolig spennende og lett forståelig dokumentar som jeg mener alle dere hengivne lesere skal ta dere tiden til å se. Det som er veldig bra med den, er at den ikke bare illuminerer dette grusomme problemet. Den presenterer også løsningene. Ikke bare løsninger som løser problemet, men som også fint kan tilpasses det systemet vi allerede har uten at millioner av industriarbeidere må kastets på dør. Ideen er ganske enkel: Når naturen vår lager noe, som for eksempel blomster, sparer den ikke på ressursene sine. Jorden fungerer slik at den hele tiden overproduserer, men den etterlater ikke avfallsstoffer, kun næringsstoffer som kan brukes på nytt til nye kreaturer. Dette mener både samfunnsøkonomer og forskere at er fullt mulig å overføre til industrien. Det blir muligens litt mindre penger til de pengegriske, men det tror jeg vi fint kan leve med…

Igjen: Se den! Det er vel verdt å investere 52 minutter og 57 sekunder på den.

Pyramids of Waste (2010) from devoidion on Vimeo.