Min første mobiltelefon var en Nokia 3310. Jeg har den liggende hjemme, og den fungerer den dag i dag, 11 år etter at den ble produsert. Det har aldri vært noe galt med den. Dessverre kan jeg ikke si det samme om de mobiltelefonene jeg har hatt etter den. Alle er ødelagte, og jeg har ikke hatt noen av dem i mer enn to år. Det er heller ikke forventet i dag at en mobiltelefon skal vare lengre enn det. Men jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er slik. Jeg tenkte at det kanskje er billigere for produsentene å lage dem dårligere.
Men jeg tok feil. Det er ikke poenget at ting vi kjøper skal vare. Det er ikke meningen at vi skal ha dem lengre enn at vi rekker å bli vant til dem. Det er meningen at vi skal kjøpe noe nytt og bedre. Hele tiden. Ikke fordi vi nødvendigvis trenger det. Men fordi vårt kapitalistiske system er avhengig av en kontinuerlig vekst, en vekst som kun overlever om vi hele tiden kjøper nye ting som vi kan bruke og kaste.
En lyspære varer i 1500 timer. Jeg har alltid trodd at det ikke gikk an å lage en som kunne vare lengre. Samtidig leste jeg en artikkel på det hersens dagbladet.no i sommer om en lyspære på en brannstasjon i California som har lyst uavhengig siden 1901. Jeg slo meg til ro at det måtte være et slags teknisk mirakel. Men sannheten er, viste det seg for meg ikveld, at det går an å lage lyspærer som varer så lenge. Det er bare… bad business. Faktisk ble det under et hemmelig møte i Sveits, julaften 1924, bestemt av en gruppe dresskledde herrer at den tids lyspærer var i ferd med å bli alt for holdbare. De opprettet derfor det såkalte Internasjonale Lyspærekartellet, en organisasjon som skulle arbeide for at alle verdens lyspærer ikke fikk en levetid på lengre enn 1000 timer. Og slik er det den dag i dag.
Det er også bevist at matvarene våre blir stemplet med en «best før»-dato som egentlig er alt for tidlig. Dette har jeg visst en stund, og derfor har jeg sluttet helt å følge disse datoene. Jeg bruker heller min naturlige luktesans når jeg undersøker om noe i kjøleskapet begynner å bli helsefarlig. Det er billigere for meg, og bedre for Moder Jord.
En annen ting jeg alltid har irritert meg over, er at printere ikke ser ut til å ha særlig lang levetid de heller. Og enda verre er det at det er mye billigere å bare kjøpe en ny. Det er tilogmed billigere å kjøpe en ny printer enn å kjøpe nye blekkpatroner. Det sier sitt når jeg i sommer kunne kjøpe en helt ny HP-printer med scanner og kopimaskin for lusne 399 kroner og 90 øre. Det er opplagt at dette er billigere for produsentene også, istedet for at de skal drive og reparere disse maskinene. Men her kommer det sjokkerende: Produsenten lager ikke en uholdbar printer fordi det er så mye billigere. Det er nemlig poenget helt fra skissestadiet at den ikke skal være i stand til å skrive ut mer enn 18 000 ark. Hvordan får de dette til? Jo, de setter inn en brikke som teller hvor mange utskrifter du tar. Når du kommer til 18 000, aktiveres brikken, og printeren slutter å virke. Den er ikke ødelagt, den bare tror det. Og vi tror det. Og vi finner ut at det er billigere å kjøpe en ny enn å ta seg bryet med reparasjon.
Det er den samme historien om alt vi omgir oss. Slike brune og svarte strømpebukser som dere jenter har, som dere er så redde for å ødelegge hele tiden, var en gang i tiden så sterke at de kunne brukes til å slepe biler. Men det var ikke særlig økonomisk fornuftig å lage ting som varte i det uendelige, selv om det ikke kostet noe mer å produsere det. Idag blir designere lært opp til å finne opp nye gjenstander som ikke skal vare mer enn et par år.
Det er nødvendig for at vi som forbrukere skal opprettholde verdens uendelige vekst.
Problemet er at vi bruker enorme ressurser på alle disse gjenstandene. Ressurser som det ikke er uendelig av. Et annet problem er at alle disse gjenstandene må kastets et sted når vi ikke lenger har bruk for dem. Såvidt jeg kan huske, har jeg aldri hørt om disse enorme søppelplassene. Men ja, de finnes. I den sørlige delen av verden. Ghana er ett av landene der det finnes søppelplasser på størrelse med Norges fylker, hvor alle maskinene våre havner når de “dør”.
Mens jeg satt og så tenkte jeg: «Derfor jeg er så glad i Apple. De er ikke så kommersielle og kyniske. De lager maskiner som varer i årevis!» Like etter at jeg hadde tenkt dette, kom det en sekvens som slo meg helt ut. Den første iPod’en kom nemlig med et batteri som var designet slik at det sluttet å virke etter 18 måneder. Siden de hadde en garanti på ett år og Apple ikke erstattet et nytt batteri, var kjøperen lurt i en felle: Han hadde ikke noe annet valg enn å kjøpe en ny iPod. Heldigvis var dette i USA, og er det noe amerikanerne er kjent for, er det at de syns det er grådig morsomt å saksøke hverandre. Apple tapte mot de tusenvis av rasende kundene sine, og måtte redesigne iPod’en sin.
Jeg lærte alt dette og mye mer ikveld, gjennom en utrolig spennende og lett forståelig dokumentar som jeg mener alle dere hengivne lesere skal ta dere tiden til å se. Det som er veldig bra med den, er at den ikke bare illuminerer dette grusomme problemet. Den presenterer også løsningene. Ikke bare løsninger som løser problemet, men som også fint kan tilpasses det systemet vi allerede har uten at millioner av industriarbeidere må kastets på dør. Ideen er ganske enkel: Når naturen vår lager noe, som for eksempel blomster, sparer den ikke på ressursene sine. Jorden fungerer slik at den hele tiden overproduserer, men den etterlater ikke avfallsstoffer, kun næringsstoffer som kan brukes på nytt til nye kreaturer. Dette mener både samfunnsøkonomer og forskere at er fullt mulig å overføre til industrien. Det blir muligens litt mindre penger til de pengegriske, men det tror jeg vi fint kan leve med…
Igjen: Se den! Det er vel verdt å investere 52 minutter og 57 sekunder på den.
Pyramids of Waste (2010) from devoidion on Vimeo.